Spørsmålene en musiker i serien stiller seg er alltid av typen “hvem fikk jeg stemmen/evnene/talentet fra?” Jeg har gifta meg inn i en familie der svært mange er musikalske, men bare noen få er musikere. Men ingen av dem vil hevde at evnene bare skyldes gener. Han de alle måler seg opp mot, sa tydelig fra at talent er kanskje bare fem prosent, resten er hardt arbeid. Samtidig sørget han og andre rundt ham for at hjemmene var fylt av musikk, at barn gikk i kor eller korps eller lærte seg andre instrumenter. En liten del inni der er musikalske gener, dvs. arv, men om de er i stand til eller interessert i å bruke dem, og til å leve av dem, skyldes miljø. Er du omgitt av musikk og musikk-interesserte, er sjansen mye større for at du sjøl utvikler en interesse for musikk og kan ta denne interessen et steg videre.

Som mange andre nordmenn er jeg opptatt av slektsforskning og har oversikt over slekta mange hundreår bakover. Neste steg er å finne ut så mye som mulig om de personene en har kartlagt. Og da slo det meg plutselig at alle mine oldeforeldre og deres forfedre igjen var sterkt religiøse. Skyldes det arv eller miljø? Hjemsøkes slekta mi av åndelige behov? Neppe. Oldeforeldrene har nemlig ikke gjort noe særlig for å føre denne åndeligheten videre. På morssida slo noen av dem den ut av etterkommerne, og bare et par greiner har tatt opp den personlig kristne arven. De kalles da også for de hvite får i familien. Heldigvis har de ikke valgt den strenge og voldelige kristeligheten. (Og apropos vold, skyldes det arv eller miljø eller begge deler? Etterkommerne snudde seg bort fra volden, også.) Skyldes den manglende religiøse interessen i familien da en mutasjon eller samfunnsendringer?

Arv trenger miljø for å blomstre.

En av mine oppgaver på jobb er å hjelpe kommunens borgere gjennom vår jungel av elektroniske søknadsskjemaer. Ikke enkelt og greit for noen, egentlig, men innvandrere med dårlige norskkunnskaper sliter naturlig nok mest. I sånne situasjoner hender det at jeg må fuske litt i sosionom- og psykolog-faget og det er ikke særlig morsomt. Jeg får historiene om ugreie saksbehandlere på NAV og om hvor vanskelig det er å få seg jobb. For jobber vokser ikke på trær.

Hvordan skulle jeg forklare dem at de har kommet til et land med en overdreven tro på papirer og formell utdanning? Hvor det ikke holder å si at du gjerne vil jobbe med barn eller eldre, du må ha et papir på at du kan. Mange av de jeg hjelper havner nesten sikkert i sosialstatistikken en eller annen gang, men det er ikke deres feil. De prøver faktisk – veldig hardt. Det er passende jobbe det skorter på.

Kommunikasjonsekspert og daglig leder i Siste Skrik Kommunikasjon, Elisabeth Hartmann,  sier i samme artikkel at “Her burde alle holdt kjeft”.

- Det virker som om han ikke skjønner hva det er som skader partiet. Det er noe som heter «har du tråkket i salaten, så stå for guds skyld stille». All oppmerksomhet som føres mot partiet i offentlighetens lys vil fortsette å skade partiet, sier Hartmann.

Det tror ikke jeg. Jeg tror mange Frp’ere er lettet over at det finnes folk i partiet som har moralsk ryggrad. Og det sier jeg enda jeg ønsker Frp som parti alt vondt, men rett skal være rett.

Denne saken har bare tapere, og Frp-ledelsen har prøvd å dekke over anklager om seksuelle overgrep mot barn. (Hvis det var så ille, så kunne jo bare 15-åringen anmeldt partiets wonderboy, lissom. Verken seksuelle overgrep eller homofili er jo tabu i vårt samfunn. (Jeez.)) Stort ufyseligere blir det ikke. At noen faktisk sier høyt og tydelig fra at slikt er uakseptabelt, er et pluss (et lite et, det er jo Frp) i margen.

Jeg er ikke sikker på om jeg har lest så mange av Kari Risviks solo-oversettelser. Jeg vet om én, den selvbiografiske En engel ved mitt bord (egentlig tre bøker) av Janet Frame. (Anbefales!!) Det er fine bøker med godt språk, og bare én liten feil som jeg la merke til. Janet leser en bok som heter Vinden i piletrærne, men hvis vi oversetter det tilbake til engelsk får vi The Wind in the Willows, som igjen heter Det suser i sivet på norsk. Den første boka i trilogien heter To the Is-land på engelsk og Til Er-landet på norsk. Det er henne tilgitt. Begge eksemplene viser hvor vanskelig oversettelse kan være, at en ofte må la være å oversette og heller gjendikte. Som Kari lot være, men det er nå så. To the Is-land er ordspill som er tilnærmet umulig å oversette. (Jeg har ikke prøvd)

Kjell Olaf Jensen diskuterer nettopp dette: Man kan stille seg så overlegen som Torstein Bugge Høverstad i Harry Potter-bøkene og nærmest lage sin egen, oversatte verden hvor respekten for forfatteren og verket ligger i oversetterens egen, kreative fantasibruk. Gjendiktningen kan bli like god som originaldiktningen, bare tenk på Haldis Moren Vesaas oversettelser.

Hovedinnvendingen min mot Kjell Risviks oversettelser er at språket ikke flyter og at oversettelsene ikke er konsekvente. I tillegg hender det at jeg reagerer på at jeg ikke forstår enkelte ord og uttrykk, så jeg antar at de er fra dialekter jeg ikke kjenner. Og det syns jeg jo er litt rart, siden jeg mener jeg har ganske bred erfaring med mange norske dialekter.

Nuvel. Jeg har faktisk prøvd å lese den opprinnelige og den norske utgaven av ei bok, Bikuben/La colmena av Camilo José Cela. Jeg prøvde meg på den på spansk først, (etter å sett filmen med Cela selv i en birolle som forfatter eller “oppfinner av ord”), men ga opp. Persongalleriet var overveldende og jeg kom aldri ordentlig inn i det. Så da jeg så boka på salg på norsk, kjøpte jeg den uten å tenke meg om. Allerede første setningen slo an tonen og jeg angret kjøpet. Man får beholde hodet kaldt, sier kafévertinnen doña Rosa. Beholde hodet kaldt? Hva er det for slags uttrykk? No perdamos la perspectiva, sier hun på spansk. Som direkte oversatt (f. eks av Google oversetter) betyr at vi ikke må miste perspektivet. Eller oversikten, som Kjell Risvik oversetter det med et annet sted i boka. Som jo er en bedre oversettelse, men en må jo anta at dette er et av doña Rosas faste uttrykk, så det hadde vært greit om det ble oversatt likt hver gang. Eller?

Jeg burde vite bedre. Den første romanen jeg leste på spansk, var Beretningen om et varslet mord av Gabriel Garcia Márquez, oversatt av Kjell Risvik alene. Jeg ga opp å slå opp hvert eneste ord jeg ikke forsto, det var altfor mange, så jeg fant fram den norske og parallell-leste. Og da fant jeg mye rart. Faktisk så mye rart at jeg må holde muligheten åpen for at det finnes flere forskjellige utgaver på spansk. Noe var direkte feil oversatt, som at tarde ble oversatt med tidlig når det faktisk betyr seint. Ett annet sted ble et helt avsnitt oversatt med et par setninger. (Kniven, mordvåpenet, blir skildret inngående på spansk og kjapt og overfladisk på norsk). Spansk er et veldig rikt språk, med mange nyanser. Disse nyansene forsvinner i Kjell Risviks oversettelse. Oversettelsen er ikke feil, meningen blir (stort sett) ikke borte, men språket blir fattigere, mer rett fram der original-teksten er blomstrende.

Hvorfor Risvikene har fått en sånn framtredende posisjon er meg en gåte. OK at de (visstnok) har vært pådrivere for latin-amerikansk og annen litteratur som kanskje ellers hadde blitt oversett av norske forlag, men kvaliteten på det arbeidet de har levert er udiskutabelt diskutabel. “Hvorfor plaffe ned William Nygård? Det er jo feil mål”. Tenker jeg i mitt stille sinn når jeg er på mitt sureste.

For bak begrepet “menneskeskapt” finner vi “forurensing”. Menneskeskapte klimaendringer betyr at forurensing påvirker klimaet. Og når ble forurensing greit?

At jeg aksepterer at endringene skyldes menneskelig aktivitet, dvs. forurensing, betyr at jeg er villig til å endre en del ting og at jeg vil at politikk og samfunn og industri mmm må endres enda mer. Målet er et bedre klima og en bedre klode.  Midlene er alt fra alternative energikilder, andre produksjonsmåter, rensing av utslipp osv osv til symbolhandlinger som Earth Hour. Hvis FNs klimapanel og en masse andre tar feil, og vi har gjennomført en masse tiltak uten å påvirke klimaet, så har vi uansett fått løst en mengde miljøproblemer.

Hva syns klimarealistene vi skal gjøre? Ingenting? Bare fordi tiltakene kanskje ikke virker inn på klimaet? Hva så? Forurensing er fortsatt ikke greit. Det er for lettvint å avfeie miljøtiltak

Det er litt rart at ekspertene i denne saken, deriblant klimapanelet, ikke anses som eksperter i det hele tatt. Nåtildags kan du ikke åpne en avis uten å se fagfolk omtalt som kostholdseksperter, søvnspesialister og Fandens og hans sakkyndige oldemor. Vi skal høre på eksperter på alle andre felter enn det de fleste av oss har minst greie på og mest behov for eksperter på, nemlig klimaforskning. Plutselig er det viktig å se på forskingen med et kristisk blikk, selv om de fleste av oss har langt mindre forutsetninger for å vurdere denne forskningen enn det som f.eks et tilfellet med kosthold. Du skal f.eks ikke lese mange innlegg av klimaskeptikere før du innser at en del overhodet ikke forstår begrepet “gjennomsnitt”.

Jeg er ikke alltid sikker på om de samme debattantene har forstått hva klimapanelet egentlig driver med. Det er f.eks ikke sånn at FN har stemt over saken og vedtatt at klimaendringene er menneskeskapte. Kort fortalt er det en gjeng forskere som har gått gjennom all forskning som er gjort av alle mulige forskere på mange fagfelt og konkludert med at det skjer endringer i klimaet, at de skjer raskere enn før og at de er menneskeskapte. (Den typen arbeid skjer hele tida, vi har f. eks et eget kunnskapssenter for helsetjenesten som gjør det innenfor medisinske fag, og sikkert andre fag og.) Og dette panelet og disse forskerne er mye mer enige enn det klimaskeptikerne framstiller det som. Det vil alltid være uenighet om detaljer og ikke minst om prognoser for hvordan og hvorfor ting skjer. Dette er mye mer komplisert enn temperaturmålinger på x antall målestasjoner.

At klimapanelet og miljøbevegelsene m .fl vil gjennomføre tiltak selv om de kanskje ikke virker inn på klimaet, kalles føre-var-prinsippet. Det er det samme prinsippet som gjør at du kjøper reiseforsikring selv om du sannsynligvis ikke kommer til å trenge den på turen din. Du har ikke råd til å la være. Det blir fort dyrt hvis du skulle ta feil og plutselig ikke hadde noen forskring. Prinsippet defineres som Når menneskelig aktivitet kan føre til moralsk uakseptabel skade som er vitenskapelig sannsynlig men usikker, skal tiltak gjøres for å unngå eller minske skaden.

Så om tiltakene ikke hadde noen effekt på klimaet, at det ikke fantes noen global oppvarming og den slags, så er det bare én side av saken. Hovedpoenget er vi ikke har råd til å ta feil. Konsekvensene av ikke å gjøre noe er for store. For forurensing er fortsatt forurensing, og jo mindre av den jo bedre. Det trenger du ikke være ekspert eller kritisk for å skjønne.

Jeg har fått med meg Michelets kritikk og han sier blant annet:

- Heivoll skiller ikke mellom dokumentasjon og fiksjon. Han dikter om virkelige mennesker i nær fortid og forestiller seg hva de tenker og føler. Vi bør ha respekt for menneskene dette gjelder. I dette tilfellet er jeg ikke sikker på at forfatter og forlag har hatt det. I en tid der grensene mellom fiksjon og virkelighet utviskes – med reality-TV og jeg vet ikke hva – er det ekstra viktig at vi markerer hvor grensene bør gå.

Men det er motsatt! Grensene er tydelige, det er innlysende hva som er fakta og hva som er fiksjon, ikke minst fordi Heivoll var nyfødt da brannene skjedde, han må jo dikte opp. Virkelige mennesker, både levende og døde, er behandlet med respekt og innlevelse, ikke utlevert. Dessuten, når en kunstner kommer over en historie som den om brannene i Finsland, eller fangeopprøret på Bastøy, må det være vanskelig å la være å bruke den. Poenget da blir hvordan en velger å bruke den. (Og her er en interessant diskusjon om det.)

Før jeg brenner ned er forresten en roman om mye mer enn virkelige branner og mennesker. Den handler om det å skrive, det å vokse opp, bli voksen, døden, livet, kjærligheten, havet…  Nevnte jeg at den var god?

God dag, Jeg er Frank Morgan, jeg jobber i økonomiavdelingen i en Finansdepartementet hus her i Europa. Jeg så din kontakt i løpet av min private søk på informasjonssenteret, vil jeg tro at du vil bli veldig ærlige, engasjerte og i stand til å bistå i denne virksomheten venture. Den er basert på dette at jeg kontakter deg for å stå som den neste-of-kin til en sen klient av Finance House, slik at den samlede sum av $ 16.5million (Seksten millioner fem hundre tusen amerikanske dollar) vil bli utgitt og betalt til deg som mottaker og neste-of-kin til den avdøde. Alle dokumenter, og bevis for at du får midlene har blitt nøye utarbeidet som jeg har sikret fra de ulike kontorene bekymret for glatte overføring av fondet til deg. Hvis dette forslaget tilfredsstiller deg, kan du svare meg med følgende informasjon.
-FULL NAMES
-TELEPHONE/FAX NUMBER-
-ADRESSE-
-AGE-
-SEX-
-STILLING-
Jeg venter ditt umiddelbar respons, alle de beste og Gud velsigne deg.
Vennlig hilsen Frank Morgan
+447031901697
mrfrankmorgan444@hotmail.com

Her er det vel i grunn så mye moro at jeg ikke helt vet hvor jeg skal begynne, så jeg tror vi bare skal la teksten tale for seg.

Jeg anser mangel på tid for å være hovedproblemet. Flere av feilene er ord og uttrykk som er direkte oversatt fra engelsk, og jeg forlanger ikke at alle skal komme på den gode og presise oversettelsen av alle ord og uttrykk på første forsøk. Med bittelitegranne tid til å tenke over saken ville de unngått feilslutninger av typen polarbjørn istedenfor isbjørn. Eller min absolutte favoritt: Kona til Svarte-Petter (ja, jeg vet det…) sier “Åh, så tankefullt av deg!” (For de langsommme: Tankefull – thoughtful – omtenksom)

Jeg vil gjerne kritisere skuespillerne litt og. Språket og stemmen er en dubbende skuespillers viktigste arbeidsverktøy. Så hvorfor lese alle replikkene med skingrende og tilgjort stemme og på et riksmål nærmere Filmavisen verdig? Jeg mener, hvordan klarer østlendinger å uttale “trøbbel” med tynn l?

Jeg venter meg heller ikke mye av den nye serien Thor. Den handler om norrøne æser, men hovedpersonen har altså engelsk-klingende navn og Odin bor i et “palass”. Sukk.

Jeg hadde en litt merkelig opplevelse i lesningen av første bind. Jeg endret innstilling halvveis; Først var jeg veldig positiv, han skriver godt, det er stor grad av gjenkjennelse, en litt uventet begynnelse, men nydelig om døden. Så ble jeg lei. Hva vil han meg? Hva slags bok er dette?

Så aller først: Dette er ikke roman(er). Det er mange tekster i flere sjangre som utgir seg for å være roman: Essays og oppvekstroman og portrett av kunstneren som ung og ikke så ung mann, løsrevet og i sammenheng, og temaene er mange. De forskjellige delene er gode hver for seg, men ikke som helhet. Han skriver om det som faller ham inn der og da, og det kan jo fungere utmerket i en blogg, men i en roman? Essayene er noen ganger nydelige og innsiktsfulle og andre ganger kjedelig show off: “Jeg har studert, dette har jeg greie på, bare se her! Jeg er ikke mislykket, lang ifra, selv om jeg skriver om at jeg er det.“ Jeg fikk plutselig en assosiasjon til Ulysses av James Joyce, som jeg flere ganger har sett omtalt som uleselig. (Ikke etter dette, vil jeg tro.) Jeg sjekket bokhyllene, og selvfølgelig har bokpusheren sørget for at jeg eier et (ulest) eksemplar. Min utgave var gitt en innholdsfortegnelse Joyce ikke har brukt, kalt ”Homer”og den deler inn boka i kapitler etter Iliaden. (Ah, selvfølgelig – Ulysses = Odyssevs) Har vår beleste venn prøvd seg på noe liknende? Jeg har ikke funnet noe mønster, men nå besitter jeg kun ett bind, de andre har jeg lånt og levert.

Jeg hadde jo fått med meg at han skrev om de trivielle, dagligdagse hendelsene, men hadde ikke ventet meg at det skulle være detaljert inntil det absurde. Her finner leseren bruksanvisninger for koking av kaffe eller hvordan sette seg inn i en bil. For å si det sånn, det er en grunn til at dette vanligvis ikke skildres og du kan banne på at en kvinnelig forfatter ikke hadde sluppet unna med det. “Men han skriver jo så bra!” sier de. Gjør han det? Kompisen Geir sier til Knaus: “Du kan gestalte en tur på dass på tyve sider og få folk som leser det, til å bli blanke i øynene.” Eh, nei, det kan han ikke. I alle fall ikke hele tida. “Hvor mange tror du kan det? Hvor mange forfattere hadde ikke gjort det om de bare kunne?” Forhåpentligvis ingen. Og så lurer jeg på hvor gammeldags det er lov til å skrive i 2008?  Det er bare forholdismene som viser at dette er skrevet i det 21 århundre. Skulle han ønske han var Mykle, liksom?

Jeg anser det første bindet som det beste og det femte som det svakeste. Bind fem er jo bare oppramsing. Samtidig inneholder det flere av tekstene han skrev i perioden han skriver om (eh?) og de er innimellom veldig bra. Det er liksom hele tida anslag til noe stort, noe som kunne blitt bra, men han står aldri løpet helt ut. I sin litterære grønne ungdom skrev han også yngre, dvs. bokmål. Hvis bare forlaget og han sjøl hadde gitt/tatt tid til å skrive ferdig og redigere…

Og da må jeg få spørre om Geir Gulliksen fortsatt er like genial? For alle bindene var jo ikke ferdigskrevet da det første kom ut. Ble han blendet av stormannsgalskapen i prosjektet? Hadde hypen vært den samme om dette hadde vært fiksjon eller ble solgt som det? Jeg skjønner at noen av personene har fått psevdonym, og jeg syns flere burde fått det. Eller aller helst at Knausgård hadde skrevet dette som ren skjønnlitteratur. Han må gjerne blande sjangre, men det er også en øvelse som krever sin forfatter. Og apropos psevdonymer: Kjæresten ”Gunvor” burde fått navnet Solveig eller Synnøve, for å vise hvilke litterære forbilder vi snakker om her, hun er jo ikke akkurat et menneske av kjøtt og blod.

Jeg syns fortsatt Selma Lønning Aarø viser mer innsikt og refleksjon rundt temaet hukommelse og bruk av levende modeller og vil gjerne anbefale En rekke avbrutte forsøk en gang til.