Jesus og Judas på teater

Anmelderen i Dagsavisen ble tydeligvis overrasket over Jesus Christ Superstar på Det norske teateret, det var jo Judas som stjal showet! Jeg har aldri sett musikalen live, men jeg har sett filmen. Der er det Judas som er hovedperson. I alle fall er han den mest interessant karakteren. Jesus er en airhead som virrer rundt og skal fullføre sitt store prosjekt, Judas er en overbevist og svoren tilhenger med noe mer bakkekontakt. Og han har det vondt! Hva i all verden er det Guds sønn holder på med? Dette må jo gå gæern’t! Og en av mine favoritter: Hvorfor komme akkurat nå? “Israel in 4 B.C. had no mass communication”.

Poenget er at historien om Jesus ville vært kjedelig uten Judas. Enda en som dør fordi han utfordrer korrupte makthavere, lissom. Gjesp. Det er først når vi får inn en sviker fra egne rekker at det blir drama! Ved å gi Judas mer plass, får vi en mye større og mer spennende fortelling. Tvil, tro, svik, anger – her dukker vi ned i menneskets dypeste avgrunner. En fortelling av bibelske proposjoner, så å si. (Akkompagnert av veldig ubibelsk rock, signert Andrew Lloyd Webber, av alle.) Vel, dikotomier, pleier vi å kalle det i kunsten, motsetningspar. Godt/vondt, svart/hvitt… Må nesten være med, skal det bli noe greie på det.

Livets mysterier

Jeg skjønner ikke hvordan hus kan brenne. Det er meg komplett uforståelig. Jeg tenker mye på dette hver gang jeg prøver å få fyr på peisen i mitt eget hjem. Jeg stapper inn avispapir, flis, tennbrikketter, vedkubber av ulike størrelser – you name it. Er det brennbart, så går det i peisen. (Vi har i en periode abonnert på Fredrikstad Blad, og kan konstatere at avisen brenner like lite som den er lesverdig. Godt man har flere aviser i huset.)

Men så slo det meg plutselig – disse husene som brenner, de er ikke bygd av trevirke fra Plantasjen…

Julestri og julefred

Nå har vi vaske gølvet (joda, det knaser ikke lenger når en går og flekkene jeg trodde var del av mønsteret var ikke det) og vi har børi ved (heldigvis før vi vaske gølvet) og vi har sætt opp fuggelbænd (oops…) og vi har pynte tre (mest foran, siden ungen var med). Nå sætt vi øss og kvile og puste på ei stunn (god idé) imens jeg rugge vogga så bror din får en blund (øh…?)

Jul. Jul er mas. Stri. Ikke noe fredelig i det hele tatt. Hva er egentlig julefred? Hvor kom den ideen fra? Noe med den hellige natta, etter hva jeg har skjønt. En jeger jeg kjente ville aldri jakta julenatta, dyra skulle også ha fred. I riktig gamle dager kunne dyra snakke julenatta, hvor fredelig blir det egentlig?

Julefred må ha noe med snø å gjøre, tror jeg. Det er bare da det kan virke fredelig. Alt blir hvitt, alt dekkes til, alt blir vakkert. Finnes det noe vakrere enn rimfrost på trær i et snødekt landskap? Jeg er heldig, vi feirer i Prøysen-land og er garantert hvit jul. Ikke nødvendigvis noen julefred inne, men en har alltids utsikten. Den sier Peace, maan. Man kriger ikke da. Stort sett i alle fall. Eller, man burde ikke. Det er uansett en utrolig dårlig idé. Alle som ser snøen må da føle fred i hjertet?

Så det verden trenger er snø. Masse snø. Da blir det fred på jord. Helt sant.

Cup er cup

Nå har jo ikke jeg greie på fotball, men er det ikke en anelse ydmykende å spille i gulldrakter fordi en har vunnet serien – og så bli grisebanka i cupfinalen?

Prisen på plastikk og andre verdifulle ting

Med fare for å høres ut som en gammel tante: Barn nåtildags lærer seg ikke å sette pris på ting. Vi fikk ett og ett klistremerke, dagens barn får pakker på minst 20. Alle tegneserier for barn er vedlagt en leke, en plastdings som går i stykker ganske raskt. Alle disse småtingene koster nesten ingen ting. Så de lærer seg ikke å sette pris på ting – tingene koster jo ikke noe! Det er bare å kjøpe nytt. Og de tingene som koster noe punger tydeligvis foreldre og besteforeldre ut for uten å blunke.

Det er ganske mange tegneserier for barn for tida, noen av dem er ganske fæle og reproduserer kjønnsstereotypier som om vår sivilisasjon sto på spill. Disse glossy og rosa blekkene styrer vi unna, vi har satset på gode gamle Donald. Men Donald har også en plastdings i hvert nummer, og til glede for nye lesere kan jeg ta en kjapp gjennomgang av høydepunktene, deres beskaffenhet og skjebne:

• Et spionsett med spionpenn og lommelykt med blått lys. Pennen uten blekk. Spissen ble trykt inn nesten med det samme.
• En liten plast-mann med fallskjerm av tynn plast. 14 tynne tråder mellom fallskjermen og mannen. Tvinner seg i hverandre, umulig å løse opp. Gir fallet noe begrenset effekt.
• Et stempelsett med Donald-fjes. Fire stykker i forskjellige farger, med Mikke Mus-ører på lokkene. Nesten uten blekk. Mikke Mus-ørene knakk raskt av.
• Et dinosaur-skjelett i plast. Skjev konstruksjon, veltet hele tida. Knakk raskt et kjevebein.
• Figur i plast: Lille hjelper, med lyspære til hode. Lyset gikk ganske raskt.
• Pakke med 80 klistremerker. Forskjellige motiver. Lette å fjerne.
• “Monster-egg”. Plastboks fylles med vann. Egget inni vokser. Slå i stykker boksen og ta ut gummidinosauren. Dino krymper når den blir tørr. Mest morsomt mens det vokste.
• Gjør det selv-sprettball. Plastdings fylles med fargepulver og vann. Blir sprettball som ganske raskt blir steinhard.
• Kinasjakk i reisestørrelse: Andeby-sjakk. De bittesmå plastkulene legges i små rom med lokk på selve brettet. Praktisk, med mindre kulene har havnet andre steder, f.eks i støvsugeren.
• Armbrøst i plast, med plastpiler med sugekopp. Armbrøstet knakk ganske raskt, pilene noe seinere.

Eneste måten å unngå alt plastdritten på er ved å abonnere på Donald-bladet. Og merk at prisen er den sammen med eller uten “ukens vedlegg”. Man kan dog få kjøpt dritten for NOK 10,- ved henvendelse til redaksjonen. Det er de ikke verdt. Så nei, det er ikke så rart om dagens barn ikke lærer seg å verdsette ting.

Stor jente nå

Og nå snakker jeg om meg selv, ikke mitt avkom. Jeg er ei stor jente som fikk ei lita ei og gjenoppdaget gleder jeg hadde glemt. Puslespill, fargebøker, barnesanger og -regler… Vi gauler i vei på sanger jeg ikke har tenkt på de siste 30 åra. Og en kveld måtte jeg bare snike meg til å fargelegge prinsesser i fargeboka hennes. Det er jo så moro! Hun viser oss veien tilbake til barndomslandet, kan man si.

Men det var altså noe pussig å se på den i alle henseende store svogeren min sitte og perle et kjede i grønne treperler….

Alt var som kjent bedre før

Jeg hører på radio mens jeg jobber. En dustekanal, men den eneste jeg får inn. Kanalen spiller “Dagens hits og klassikerne fra igår”. Plutselig gikk det opp for meg at jeg hadde plassert to-tre sanger i helt feil kategori.

• Billy Idol-låta jeg aldri hadde hørt viste seg å være Love is Noise med  The Verve.
• Eagles-låta fra den tida det begynte å gå utforbakke med kreativiteten viste seg å være All Summer Long med Kid Rock.
• Motown-låta jeg ikke helt kunne bestemme meg for om var ekte eller en pastisj var Mercy med Duffy.

Da føler jeg meg liksom littegranne gammel. Og jeg er ikke helt fortrolig med kanalens bruk av bregrepet “klassiker”. Spillelista inneholder uforholdsmessig mye Genesis og ikke noe puddelrock.

Forskjellen på Dagbladet og VG er at Dagbladet gjør det med dårlig samvittighet

I alle fall liker vi å tro det. Vi har helt forskjellige forventninger til VG og Dagbladet. Vi vil så gjerne at Dagbladet skal være bra, selv om det strengt tatt er en stund siden det var det. Hvorfor har vi denne godheten for Dagbladet? Fordi de har vært noe annet? Fordi det var avisen med de skarpe penner, som drev intelligent gravende journalistikk og der intelligensiaen publiserte sine dikt og essays?

Jeg spør fordi jeg har det sånn sjøl og fordi jeg har oppdaget en ny trend innenfor “vi som elsket Dagbladet”-segmentet. Det har vært mange blogginnlegg av typen “Fy faen for en forside Dagbladet har i dag” – jeg gidder ikke lete fram linker en gang, dere skjønner hva jeg mener. For litt siden begynte det imidlertid å komme poster av typen: “Se! En god artikkel i Dagbladet!” Henvisningene sier ikke: “Her er en interessant artikkel jeg syns dere bør lese”, nei den sier “Se her – en av landets viktigste aviser har faktisk kompetente medarbeidere og de får artiklene sine på trykk!” Flere har også trukket fram journalisten Birger Emanuelsens artikkel, der han går i dialog med sine lesere i kommentarfeltet. Nå har det faktisk skjedd før, da Dagbladet publiserte en artikkel av vanlig standard om John Christian Elden og hans Facebook-”venner”. Elden gikk inn i kommentarfeltet og journalisten måtte svare og korrigere opplysninger. En nettavis som kommuniserer med sine lesere, wow!

I alle fall, Dagbladets opplag stuper, medarbeiderne flykter og vi lesere begynner altså å kommentere det når avisen publiserer gode artikler. Jeg føler meg styrket i troen på mine konspirasjonsteorier om at Anne Aasheim ble ansatt for å senke Dagbladet.

Hulkeblogging

Reidar Spigseth i Dagsavisen har sett den nye Hulken-filmen og vil gjerne vise at han vet mye om blogger. Han var først ute, faktisk. Med å oppdage Hulken-bloggen. Den er ukjent for meg, men Spigseth kan fortelle meg at den uansett ikke er morsom lenger:

I dag er incrediblehulk.blogspot.com så godt som død, og det er årevis siden Hulk var morsom. I stedet har vi fått en horde av bloggere som skriver ørkesløst selvopptatt med meninger om mangt, som om Hulk ikke var der lenge før dem.

Vet dere, jeg syns det er barnslig. Hulken er jo den eneste bloggeren av betydning, liksom, og det finnes ingen andre. For dette vet vår mann mye om. Nå driver forresten mannen med Hulke-bloggen med tulleblogger:

Disse tullebloggene er likevel mer interessant en mengden av norske bloggere som prøver å gjøre inntrykk ved å fortelle om sexlivet sitt eller komme med hatske angrep på den nye ekteskapsloven.

Da bloggingen tok av ble det sagt også her i landet at menigmanns ytringer på nett ville utfordre etablerte medier. Problemet er at norske bloggere ikke akkurat er Matt Drudge, den politiske sladderbloggeren som i 1998 avslørte Bill Clintons affære med Monica Lewinsky.

Har han sett etter? Dag Solstad gadd ikke sjekke, noen hadde fortalt ham at det var mye dårlig, og da nøyde han seg med det. Men han var i det minste ærlig, Spigseth later som om han vet.

Rart med det, men både blogger, aviser, magasiner, fanziner mmm inneholder intelligent stoff om alle mulige interessante emner. Dessuten inneholder de tull, vrøvl, uinteressante artikler, uopplyste kommentarer osv. Som i Dagsavisen f.eks.
Men da er det bare å hoppe videre etter at man har irritert seg litt, og finne fram til det intelligente stoffet. Det finnes jo. Både på skjerm og papir. Noen av det er til og med uten skrivefeil, Spigseth.

Tid for slakt av dårlige ideer

Dagsavisen melder i dag at kampanjen startet på Facebook og nå har ca 63.000 underskrifter.

Som en ekstraservice og i rettferdighetene navn skal jeg prøve å argumentere mot den:

Jag har hørt, at bensinprisen i løpet av kort tid kan bli 17,00 NOK.

Mulig han/hun har hørt rett, men det spiller uansett liten rolle. Det er forholdet mellom generelt lønnsnivå og pris som avgjør om prisen er høy eller lav. Norge har ikke spesielt høy bensinpris sammenliknet med andre land i Europa. Se f. eks her, her og her.  

Forsøk å huske, når prisen steg til 10,00 NOK. Da påstod man, att oljen holdt på å ta slutt. I dag forsøker man ikke en gang å påstå at oljen er på vei til å ta slutt – det finnes mere olje i dag, enn for 35 år siden och da kostet bensinen 2 kr literen …

Hæ? Mulig vi tar ut mer olje enn i 1973, men den er fortsatt på vei til å ta slutt. Vet disse folka hvordan olje dannes? Hva “fossilt brennstoff” er?
Og 2 kroner i 1973 = 2 kroner i 2008? Kan disse folka i det hele tatt matte?

I tillegg bestemmes bensinprisene i Norge ikke bare av de profitthungrige oljeselskapene, men også av avgiftsnivået. Det nevnes merkelig nok ikke i kampanjen. Bakgrunnen for avgiften er at staten vil kompensere for de negative konsekvensene bilbruken har. Det er del av et større sakskompleks, som f.eks Frp forstår lite av, men det kan vi ta en annen gang.

Premisset for kampanjen, at bensin er dyrt i Norge, stemmer altså ikke. Omgangen med fakta og vitenskap er i beste fall lemfeldig, eller bare helt enkelt feil. Var det noe mer da?

Kommafeilene og bruken av “jag” “att” og “och” viser forresten at dette opprinnelig ble skrevet på svensk. Dumheten kjenner ingen grenser.