Litt på etterskudd

Jeg skal ikke mene så mye om MGP, rent bortsett fra at alt var bedre før, da det var Melodie Grand Prix og ikke Eurovision Song Contest, og sangene var ordentlig dårlige og ikke sånn midt-på-treet-pop. Den gangen kommentatorene var respektfulle og fattet seg i korthet, før ironien tok overhånd og gjorde konkurransen utspekulert hørbar (?) i tillegg til glorete severdig.

Sånn, da var det sagt. Og jada, jeg irriterte vettet av meg over Synnøve Svabø og var så enig, så enig i all pepperen hun fikk etterpå. Helt til det slo meg at om hun var en mann som kommenterte et idrettsarrangement, ville hun havnet i historiebøkene.

Beskrivelser av virkeligheter

Det var Undre som satte det i gang, men det er egentlig noe jeg har tenkt på innimellom. Undre undret seg over at det fantes en statsråd hun ikke visste noe om, en som fikk får særlig mediedekning, nemlig fornyings- og administrasjonsminister Heidi Grande Røys. (Jeg vet godt hvem hun er, departementet hennes driver med mye vi arkivarer må vite noe om.) Konklusjonen i kommentarfeltet ble at Røys var for flink, hun gjorde jobben bra, og da var det jo ingen ting for tabloidene å skrive om.

Artig poeng, ikke sant? Men hva om vi trekker det litt videre: Hvordan ville vi oppfattet verden og landet vårt, hvordan ville det politiske landskapet sett ut, om mediene fokuserte på det som var bra, det som faktisk fungerte? Om de fokuserte på antallet behandlede pasienter, på den innsatsen og gode jobben det godt kvalifiserte og kompetente personalet i barnehager, sykehus, skoler og sykehjem gjorde. På all den forskningen som drives på alle fagfelter og nivåer, på all nyskaping i arbeidslivet, på det store spekteret av kulturaktiviteter og alle de positive ringvirkningene de får for alle slags mennesker. Om de fokuserte på alle mulighetene og ressursene innbyggerne i dette landet har. Ville vi tenkt litt annerledes da?

Nå ønsker jeg meg ikke medier som i endel andre land jeg har besøkt. Det blir lett komisk. I alle fall halvparten av avisenes forsider og TV-nyhetene dreier seg om statsoverhodets gjøren og laden, og kritiske spørsmål stilles ikke. Men en mellomting? Medier som rapporterte om stoda i et av verdens rikeste land, med en av verdens høyeste leverstandarder, der det meste stort sett går veldig bra? Ville vi vært en nasjon av sytere da?

Hunter

Jeg sliter litt med Kodenavn Hunter på NRK1. Hvorfor må de snakke så … unaturlig? Så mekanisk? Så …teit? Alle snakker i lange, fullstendige bokmåls-setninger pakka med nyttig informasjon. Og når jeg sier bokmål, så mener jeg bokmål, altså skriftlig østlandsk. Med noen hederlige dialekt-unntak, som dessverre også er pålagt å snerre ut de samme lange, fullstendige setningene. Folk snakker jo ikke sånn! Dette er noen av landets fremste skuespillere, så hva er problemet? Svar: Manus. Replikkene i manus. Eller hva skal man si om den ellers troverdige skurken og nordlendingen Rudi (Kim Sørensen) som lirer av seg “Det foreligger en kontrakt på hauet ditt”. Foreligge? I daglig tale? I en trussel? Hallo?

Jeg sliter litt ekstra, for jeg trodde vi var ferdige med de oppstylta dialogene i norsk film og TV. Himmelblå var f. eks ikke sånn i det hele tatt. Skuespillerne var ikke A-laget, de fleste var bare halvkjente for meg, eller helt ukjente. (Dvs, jeg har vært fan av Line Verndal siden Nissene på låven, så jeg oppfordrer norsk film/TV/teater til å gi den dama mer å gjøre!) Dette B-laget av norske skuespillere snakket sin egen dialekt, brukte muntlig, troverdig språk og spilte fletta av A-laget i Hunter. Jeg går rett og slett ut fra at både manus og skuespillere var bedre i Himmelblå.

Nå syns jeg den tredje episoden var litt bedre enn de første, til tross for Rudis “trussel”. Enten har jeg vent meg til teaaaater-språket deres, eller så er det faktisk bedre manus i den episoden. Så jeg venter i spenning på neste. Ikke like sikker på om Kjetil S. Østli i A-magasinet mener det samme: “Nå venter jeg på det første samleiet: “Politimann: Jeg fører den inn, jeg fører den sakte ut. Kvinne: Mottatt: Jeg nyter, men avventer situasjonen.”"

Hjertesukk fra en wannabe kyniker

Av og til klikker jeg meg inn på artikler i nettavisene, ikke for å finne ut mer om saken, men for å finne ut av hva saken egentlig dreier seg om. Selvsagt er det helt bevisst fra nettavisenes side: En juicy overskrift om noe som kanskje er veldig kontroversielt gir masse klikk. Men hva får de igjen i goodwill når de fleste bare tenker “Aargh! Lurt igjen”? Som VGs overskrift om at Bård og Harald skiller lag f. eks. Forsida sier at de skiller lag, artikkelen sier at de går solo og at de ikke er uvenner. Nå er jeg en kynisk gammel bitch, så jeg ble ikke overrasket.

Poenget mitt er at min oppfatning av VG som en spekulativ drittavis blir opprettholdt av sånne overskrifter. Nå bryr dette sikkert VG midt bak, de selger masse aviser og klikk/reklame på dette. Det er bare jeg som skulle ønske at ønske om ggodt omdømme og journalistikk skulle være en del av VGs arbeidsinstruks. Sukk. Så helt kynisk kan jeg da ikke være.

Om journalister, etterrettelighet og tilliggende herligheter

Blir ikke journalistene flaue? I løpet av sine studier lærer de om integritet, Vær varsom, kildevern og den fjerde statsmakt og så kommer de ut i den virkelige media-verden og produserer søppel.

Er de ikke flaue da? Når de gang på gang presenterer nyheter og ikke-nyheter sakset og klippet og klippet i hjel så ingen kan stole på innholdet?

Ganske ofte vrenger de på intervjuobjektenes utsagn, slår dem opp på førstesida og får andre til å kommentere saken. Problemet er jo at alle diskuterer helt feil sak! Vedkommende har ikke sagt dette. H*n har heller ikke rast mot noen eller skjelt ut noen.

For ikke lenge siden fikk Olav Tufte så øra flagra fordi han ifølge Dagbladet mente foreldres yrkeskarriere skadet barna. Andre aviser og bloggere fulgte opp. Nå er Olav Tufte medlem i samme fagforening som meg, og i siste nummer av tidsskriftet vårt leser jeg dette:

Så når de ringte fra Dagbladet og spurte meg om kombinasjonen barn og karriere, svarte jeg at karrieren kan ødelegge for barna. Men i overskriften var dette kan borte. Om den journalisten ringer igjen, garanterer jeg at han får seg en ørevarmer.

Og da spør jeg: Hva er vitsen? Bortsett fra store overskrifter, store diskusjoner med høy temperatur – om noe som er oppdiktet! Og jeg spør igjen: Er de ikke flaue?

PS. I forbifarten fikk jeg med meg et tegn på at ansatte i Dagbladet ikke nødvendigvis forstår hvordan tingene fungerer. Marie Simonsen var på Dagsnytt 18 og klarte å si noe sånt som at Kristin Halvorsen hadde gått ut på førstesida av Dagbladet og fortalt om at hun hadde hat-bilde Dagfinn Høybråten på kontoret. Nå har finansministeren i Norge mye makt, men hun bestemmer ikke hva som skal stå på førstesida av landets aviser. Akkurat dét klarer avisene å føkke opp sjøl.

Forskjellen på Dagbladet og VG er at Dagbladet gjør det med dårlig samvittighet

I alle fall liker vi å tro det. Vi har helt forskjellige forventninger til VG og Dagbladet. Vi vil så gjerne at Dagbladet skal være bra, selv om det strengt tatt er en stund siden det var det. Hvorfor har vi denne godheten for Dagbladet? Fordi de har vært noe annet? Fordi det var avisen med de skarpe penner, som drev intelligent gravende journalistikk og der intelligensiaen publiserte sine dikt og essays?

Jeg spør fordi jeg har det sånn sjøl og fordi jeg har oppdaget en ny trend innenfor “vi som elsket Dagbladet”-segmentet. Det har vært mange blogginnlegg av typen “Fy faen for en forside Dagbladet har i dag” – jeg gidder ikke lete fram linker en gang, dere skjønner hva jeg mener. For litt siden begynte det imidlertid å komme poster av typen: “Se! En god artikkel i Dagbladet!” Henvisningene sier ikke: “Her er en interessant artikkel jeg syns dere bør lese”, nei den sier “Se her – en av landets viktigste aviser har faktisk kompetente medarbeidere og de får artiklene sine på trykk!” Flere har også trukket fram journalisten Birger Emanuelsens artikkel, der han går i dialog med sine lesere i kommentarfeltet. Nå har det faktisk skjedd før, da Dagbladet publiserte en artikkel av vanlig standard om John Christian Elden og hans Facebook-”venner”. Elden gikk inn i kommentarfeltet og journalisten måtte svare og korrigere opplysninger. En nettavis som kommuniserer med sine lesere, wow!

I alle fall, Dagbladets opplag stuper, medarbeiderne flykter og vi lesere begynner altså å kommentere det når avisen publiserer gode artikler. Jeg føler meg styrket i troen på mine konspirasjonsteorier om at Anne Aasheim ble ansatt for å senke Dagbladet.