Tvilsomme teorier

“Lærer mener Darwin er i ferd med å bli motbevist” melder Dagbladet. (Usedvanlig saklig, informativ og lang tittel til Dagbladet å være, forresten. VG gjør som de pleier og kjører overskriften “Barneskole avviste “Big Bang”-teori.)

Her har vi altså en lærer som har brukt skolens nettsider for å publisere sine private betraktninger, betraktninger som strider imot gjeldende læreplaner og sunn fornuft. Vel, vel. Skolen fjernet innlegget da de ble klar over innholdet, men Dagbladet deler det så gjerne med oss.

Denne lærerens misjon er å fortelle elevene at det finnes mange teorier om universets tilblivelse, og han vil poengtere at de nettopp er teorier, ikke fakta. Dette er en holdning jeg kjenner igjen fra kreasjonister/Intelligent Design-hold: Presenter elever for alternativene og la dem ta stilling selv. På barneskolen. Smart. Dette er en innfallsvinkel man kan bruke på universitetsnivå. På barnetrinnet er det meningsløst. Jeg selv, f. eks, har naturfag kun på gymnas-nivå og er helt ute av stand til å vurdere beviser for den ene eller den andre teorien. Jeg må bare godta f. eks teorien om tyngdekraften.

Jeg syns altså denne læreren er på jordet både faglig og pedagogisk. Jeg vil allikevel ikke nekte ham å mene det han gjør eller å spre sitt skrudde budskap, men anbefaler at han skaffer seg en blogg eller egen hjemmeside i fortsettelsen. Jeg skjønner ikke helt hvorfor han ser det som sin oppgave å skrive en faglig og språklig sett dårlig artikkel om “vitenskap” på skolens nettsider. Om jeg har noen utenomfaglige synspunkter eller egne meninger jeg gjerne vil dele med verden, så bruker jeg andre kanaler enn arbeidsgivers offisielle hjemmesider.

Dagbladet ringer sin venn i nøden, Asbjørn Dyrendal, (nå også førsteamanuensis i Skepsis (!)) og hans reaksjon er veldig forutsigbar. Han ler. Og blir spydig. Den samme reaksjonen Thor Heyerdahl alltid fikk fra akademia. De fikk liksom ikke til å være saklige, de måtte bare drite ham ut. Det er det liten vits i. Disse folka, som underkjenner forskning, gjør så godt de kan og prøver å legge fram “vitenskapelige” bevis eller ditto tankegang, og menigheten deres blir bare sterkere av å bli møtt med hånlatter. Nei, de fortjener ikke å bli tatt på alvor, men det beste er å gjøre det likevel.

Læreren forsvarer seg i Dagbladet:

“Jeg har blitt framstilt som om jeg skulle være mot vitenskap og vitenskaplige fakta, men det er jo det motsatte jeg står for, skriver han i en e-post til Dagbladet.no i kveld og fortsetter: Min hensikt med artikkelen er å fremme kritisk sans i forhold til det som står i lærebøkene.”

Jeg håper han ikke underviser i norsk heller.

Retter og rettigheter

Vi er på rettighetskjøret i dette landet. Vi har rett til alt og da skal alt tilflyte oss uten videre. Cola-automater på skolene står der fordi skoleelever har rett til å etse vekk tenner og bli feite  i skoletida. Lovlig prostitusjon eksisterer fordi stygge menn har rett til sex.

Det siste orker jeg bare ikke å kommentere. Derimot har jeg lyst til å opplyse harme skoleelever om at cola-automatene ikke angår deres rettigheter i det hele tatt. Saken gjelder om et privat, kommersielt foretak skal få drive business på skolens område. Coca-Cola company,  (det vil i Norge si Ringnes), skal tjene penger. Det er deres eneste mål. Å få plassere selvbetjente salgsboder, (dvs at det er nesten gratis å drive dem), midt i et kjernemarked må være enhver selgers våte drøm. Er det klart nå? Det eneste skoleelever har rett til i skoletida, er å få lære.

Diskusjonene blir snudd på hodet. Vi er så opptatt av våre individuelle rettigheter at vi ikke ser sakens kjerne.  Og det i et land med flere rettigheter enn de fleste. Det virker noe … spesielt … å klare å hevde at et forbud mot sex-kjøp vil ramme menns seksuelle rettigheter eller at å nekte cola-automater rammer tørste/sukkerhungrige elevers ditto. Skjerpings!

Jentegreier

Det hender at jeg besøker diverse forum for å finne ting som gjelder barn. Tips til bursdagsfeiring og sånn. Da havner en gjerne hos sånn mammaene-elsker-å-snakke-om-barn-forum. Jeg sier “det hender” og “besøke” for jeg orker ikke gjøre det så ofte. Riktignok inneholder de endel interessant stoff og gode diskusjoner om sengevæting og grensesetting og sånne ting en mamma som meg gjerne vil ha tips om. Problemet er at de neddynga av grafikk. Og ikke hvilken som helst grafikk. Nei, jeg føler meg hensatt til barneskolen da vi dekorerte alt mellom himmel og jord med blomster og hjerter og søte bamser og jeg vet ikke hva.

I trådene skriver disse mammaene en linje eller to med noe interessant og så tar blomster og hjerter og søte bamser og blunkende smileys og bilder av unger (ikke lurt, jenter) og fanden og hans oldemor 3/4 av plassen på sida. Øyh! Jeg har en liten laptop. Have a heart! Eller forresten, ikke hjerte…

Jenter, inkludert mammaer, er interessert i design&pynt&sånn, jeg har skjønt det. Jeg er også det. Jeg vil ikke ha en blogg i sort-hvitt tettpakka med tekst, den skal ha en farge jeg liker og den skal være fin  osv. Og jeg har med interesse merket meg at interiør- og motebloggene myldrer. Men særlig interiørbloggene og -magasinene er på kraftig kollisjonskurs med mammaene. Jeg syns f.eks alle interiørbloggene Vampus reklamerte for var klin like – alt var hvitt med en dæsj rosa og mørkt tømmer. Jeg er ikke fan av det heller, bare så det er sagt.

Jeg er altså ikke medlem av noen av disse mammabarnforumene, og jeg besøker dem som nevnt sjelden. Jeg gidder rett og slett ikke skrolle meg gjennom barneskole-dilldallet for kanskje å finne noen gullkorn. Så min lille oppfordring til mammaene er å begrense seg litt. Økonomisere med virkemidlene, så å si.

Hender man blir klam av

Helsevesenet trenger flere hender, får jeg stadig høre. Hvorfor det? Hva skal de med dem? Personlig vil jeg ikke ha noen “hender” i helsevesenet. Jeg vil ha en kompetent fagperson. Om denne personen har hender, er det bare fint, men jeg er nok mest opptatt av om vedkommende har et hode.

Hvorfor må de mase om de derre hendene? Jeg oppfatter det som en nedvurdering av den jobben helsepersonell gjør, det er jo bare å dra inn et par hender her og par hender der, så får nok pasientene og gamlingene det bra, skal du se. Trengs det flere hender i finansnæringen? (Ikke akkurat nå altså, men sånn generelt) Vel, nei. Man bruker ikke det uttrykket da. Industrien? Nei. Tannleger, da? Enda de er helsepersonell, så får de beholde hodet. De er ikke hender, de er tannleger. Kompetente fagfolk.

Det snodige er at utviklingen i helsevesenet er motsatt: Det finnes og kreves fagbrev for den minste lille oppgave disse “hendene” og hodene deres kunne tenkes å utføre. Når det kommer til stykket, må de bevise at de vet hva de driver med før de får innpass. Det er bare politikere som maser om at vi trenger hender i helsevesenet. Helsevesenet vil ha fagfolk.

Prisen på plastikk og andre verdifulle ting

Med fare for å høres ut som en gammel tante: Barn nåtildags lærer seg ikke å sette pris på ting. Vi fikk ett og ett klistremerke, dagens barn får pakker på minst 20. Alle tegneserier for barn er vedlagt en leke, en plastdings som går i stykker ganske raskt. Alle disse småtingene koster nesten ingen ting. Så de lærer seg ikke å sette pris på ting – tingene koster jo ikke noe! Det er bare å kjøpe nytt. Og de tingene som koster noe punger tydeligvis foreldre og besteforeldre ut for uten å blunke.

Det er ganske mange tegneserier for barn for tida, noen av dem er ganske fæle og reproduserer kjønnsstereotypier som om vår sivilisasjon sto på spill. Disse glossy og rosa blekkene styrer vi unna, vi har satset på gode gamle Donald. Men Donald har også en plastdings i hvert nummer, og til glede for nye lesere kan jeg ta en kjapp gjennomgang av høydepunktene, deres beskaffenhet og skjebne:

• Et spionsett med spionpenn og lommelykt med blått lys. Pennen uten blekk. Spissen ble trykt inn nesten med det samme.
• En liten plast-mann med fallskjerm av tynn plast. 14 tynne tråder mellom fallskjermen og mannen. Tvinner seg i hverandre, umulig å løse opp. Gir fallet noe begrenset effekt.
• Et stempelsett med Donald-fjes. Fire stykker i forskjellige farger, med Mikke Mus-ører på lokkene. Nesten uten blekk. Mikke Mus-ørene knakk raskt av.
• Et dinosaur-skjelett i plast. Skjev konstruksjon, veltet hele tida. Knakk raskt et kjevebein.
• Figur i plast: Lille hjelper, med lyspære til hode. Lyset gikk ganske raskt.
• Pakke med 80 klistremerker. Forskjellige motiver. Lette å fjerne.
• “Monster-egg”. Plastboks fylles med vann. Egget inni vokser. Slå i stykker boksen og ta ut gummidinosauren. Dino krymper når den blir tørr. Mest morsomt mens det vokste.
• Gjør det selv-sprettball. Plastdings fylles med fargepulver og vann. Blir sprettball som ganske raskt blir steinhard.
• Kinasjakk i reisestørrelse: Andeby-sjakk. De bittesmå plastkulene legges i små rom med lokk på selve brettet. Praktisk, med mindre kulene har havnet andre steder, f.eks i støvsugeren.
• Armbrøst i plast, med plastpiler med sugekopp. Armbrøstet knakk ganske raskt, pilene noe seinere.

Eneste måten å unngå alt plastdritten på er ved å abonnere på Donald-bladet. Og merk at prisen er den sammen med eller uten “ukens vedlegg”. Man kan dog få kjøpt dritten for NOK 10,- ved henvendelse til redaksjonen. Det er de ikke verdt. Så nei, det er ikke så rart om dagens barn ikke lærer seg å verdsette ting.

De olympiske leker: Epilog

I løpet av dette OL ble jeg eksponert for langt mer sandvolleyball for kvinner enn jeg satte pris på. Volleyball er i utgangspunktet ikke min sport, men jeg kan litt om det etter å ha blitt tvunget til å spille det på ungdomsskolen og kan liksom følge litt med. Jeg skjønner at sandvolleyball er enda mer krevende for utøverne og dessuten er det lettere å følge med på bare fire spillere av gangen. OK. Men sandvolleyball for kvinner er bare egnet til å provosere.

Av en eller annen grunn mener det internasjonale forbundet at kvinner bare trenger undertøy på når de spiller. (Menn trenger tydeligvis mer klær. De trenger ikke stille i bar overkropp, som jo ville være en logisk konsekvens av vedtaket.) Det er TV-vennlig, jeg skjønner det, men da forutsetter forbundet allerede at det stort sett er menn som ser på. Jeg lot meg også provosere av at kvinnene hadde fornavn på drakta, unnskyld BHen, istedenfor etternavn. For liksom å trekke assosiasjonene enda lenger i en retning som ikke har med sport å gjøre.

Og akkurat da jeg lurte på den prinspielle forskjellen på gjørmebryting og sandvolleyball for kvinner, kom Zofies verden med denne:

Eller vi kan se det på en annen måte: Det står respekt av det forbundet har gjort. De innrømmer høyt og tydelig at de er gamle griser – og de står for det!

Muslimene og de andre

Jeg er glad jeg ikke er muslim. For da ville det ikke være grenser hvor mye jeg ble krevd å skulle ta stilling til i all offentlighet og hvor mye faenskap jeg måtte ta ansvar for – bare av den grunn at jeg tilfeldigvis var muslim og at det fantes andre muslimer i verden som drev med litt av hvert. Og forresten – det “å ta stilling til” betyr i denne sammenhengen “å ta avstand fra”.

Som dødsstraff av homofile. Noen såkalte muslimske land driver med dette. Siden jeg i dette tenkte tilfellet ville bodd i Norge, et land der både dødsstraff og diskriminering av homofile er forbudt, ville mine meninger ha liten betydning.

Blir andre trossamfunn avkrevd liknende svar? Finnes det en avkrysnings-liste der de som svarer “feil” blir truet med tap av offentlig støtte? Riktignok en tom trussel, siden tildelingskriteriene ikke sier noe om politisk korrekte holdninger hos mottakeren. Må alle hinduer svare for alt Tamiltigrene finner på? LTTE fant opp selvmordsbomberen, f.eks. (De tok dessverre ikke patent på metoden.)

Mange kristne sekter ville scoret dårlig på f. eks spørsmål om kvinnens plass. Deres holdninger ville ikke være forenlige med norske lover mot diskriminering av kvinner, homofile og sikkert flere og. Hva med å spørre dem? Og kreve svar i all offentlighet? Gjerne over en helside i avisen, med en oppfølgingshelside med statsråden dagen etter?

Det finnes til og med tilhengere av dødsstraff her i landet. Hva med dem? Deres holdninger er i strid med loven. Skal vi bølle litt med dem?

Det finnes religioner med en sentral religiøs ledelse, som Paven i katolisismen, som kan bestemme hva som er den rette lære. De fleste land med et flertall av katolske innbyggere har skilt kirke og stat og lager lover uavhengig av hva paven sier. Det finnes også religioner uten en sentral ledelse, som blant protestantene og i islam. Hva enkelte råd, rådgivere eller selvoppnevnte ledere mener vil ikke ha noen betydning for hva de andre skal mene. De står fritt til å gjøre seg opp en mening. (Det kan, som antydet over, være litt forskjell på menn og kvinner her.)

De fleste mennesker er klar over at det enkelte land lager sine egne lover (EU er en forstyrrende faktor her, men det er en annen sak). De fleste mennesker er også klar over at de må følge disse lovene. De kan være uenige i dem, som f. eks Frp og alkohollovgivningen, men de vet at de må følge dem. De vet også at om de ønsker å forandre på lovene, så finnes det framgangsmåter for det. Det er ikke gitt at de kommer noen vei, men slik er livet. Hva de ellers mener basert på tro, fordommer, egennytte eller hva det måtte være, er egentlig underordnet. Lovene ligger fast til Stortinget sier noe annet.

Kan vi få litt muslim-fred nå?

Firkanter

Av og til tenker jeg at jeg ikke er noen god arkivar, for jeg bruker for mye skjønn. Jeg er ingen regelrytter, jeg er mer opptatt av at ting skal fungere i praksis.

Så derfor blir jeg så utrolig sur når jeg møter noen som skal følge dustete regler for enhver pris.

Som i dag. Jeg dro rett på posten etter jobb for å hente pakke fra Haugen Bok. Stor, fin pakke

Da jeg kom hjem lå det to hentelapper til i postkassa, (hadde holdt å sende meg én, tenkte jeg, jeg ser jo at det er fra tanta mi), klokka var passe tid til å løpe bort på postkontoret en tur til og jeg løp. Dvs først kastet jeg ut Postbankkortet, for jeg liker ikke å ha begge bankkortene i lommeboka i tilfelle rottefelle og Postbanken er bare back up konto med lite penger på. Da det ble min tur viste det seg at det faktisk var to hentelapper – Haugen Bok hadde delt sendinga i to – den andre var en rekommandert sending fra tante. Som jeg ikke fikk ut siden jeg ikke hadde legitimasjon. Jeg dro ut alle tenkelige kort til liten nytte, damen svarte smørblidt at førerkortet gikk ut som legitimasjon i 2001 osv. (Det irriterer meg i hvert fall – det er det fineste bildet av meg nogensinde!) “Ikke en gang hvis jeg forteller deg avsenderadressen?”, prøvde jeg meg med. Men nei. Den var sendt rekommandert nettopp for at det skulle være trygt osv, mente den blide damen. Nei, tenkte jeg, den er sendt rekommandert fordi hun tror det er nødvendig, selv om jeg har sagt hun skal la det være. Så da fikk jeg heller komme tilbake en annen dag, og de har åpent helt til tre på lørdag. Hvilket ikke hjelper meg en dritt, planene mine for i morgen lar seg ikke kombinere med en tur på posten.

“Ha det bra”, sa damen, men det følte jeg absolutt ingen trang til å kommentere.