NAVet i livet

Det var tverrpolitisk enighet (så vidt jeg husker) om å samle alle trygdeytelser og sosiale tjenester under ett tak, eller bak en felles dør. Brukerne skulle gå inn den døra, uavhengig av hva slags hjelp de trengte. En udiskutabelt god idé.

Men det ble ikke helt sånn, kan du si. For bak den døra rådet det kaos, og ingen så ut til å være i stand til å gjøre noe med det. Isteden sa de til Stortinget at det gikk greit.

Vi på arkivet hadde den tvilsomme gleden av følge etableringen av det lokale NAV-kontoret i kommunen vår. Vi var rystet. Gikk det virkelig an? Å sette i gang et så stort prosjekt uten å ha arkivsystemer på plass? Og det fantes ikke noe sentralt heller? Det skulle ikke komme sånne systemer før i 2011?
Kødder dere?

Dessuten trodde i alle fall jeg at NAV var en ny statlig etat. Men nei. Trygd og aetat er statlig, sosialen er kommunal. Det vil si at NAV ikke er en enhetlig etat. De har to herrer i hver kommune, to pengesekker, to lønnsnivåer (jobb i staten er jevnt over bedre betalt enn i kommunen), to arkiv/saksbehandlingssystemer…

Eller forresten, de har mange arkiv/saksbehandlingssystemer. Veldig mange. For å klargjøre hvor ille det egentlig står til, sakser jeg fra MEMU Mennesker og muligheter 04/09: Internmagasin for NAV.

Summen av NAVs største saksbehandlingssystemer, støttesystemer og administrative systemer kan ta pusten fra de fleste: Infotrygd, Arena, BISYS, ELIN, Oppdragssystemet, Utbetalingsreskontroen (UR), Personkortet, PESYS, GOSYS, ATK, Frikort, AA-registreret, Rettskildene, SIV, Skjemasys, Ebeasys, SOCIO, Acos Sosial, Visma Velferd, Outlook, Office-produktene, Kompetanseverktøy, Ephorte, MinTId, Agresso, Navet, nav@no og andre internettsteder. I tillegg bruker NAV-medarbeidere daglig en mengde andre applikasjoner, komponenter og støttesystemer som bygger opp under de største saksbehandlingssystemene.

Og her ser jeg med en gang at det mangler et par. Trivelig sted bak den felles døra, gitt! Må være en enkel jobb å hjelpe folk i nød med så mange fine systemer – NOT. For som en ansatt sier det til MEMU:

En dag hadde vi tolv systemer oppe samtidig for å betjene én og samme bruker, forteller Lisbeth Haugen ved NAV Stokke.

I tillegg har de saksmapper på papir. To sett. Og noen ganger folk til å arkivere dem. (Ikke alle som syns de trenger arkivarer.) For det var jo aldri noe problem at papirer forsvant eller beveget seg litt for langsomt fra et kontor til et annet? Så hvorfor skanne disse papirene i en elektronisk saksmappe (sånn kommuner og statlige etater gjør med sine vanlige arkiver), sånn at de for brukerne så viktige papirer alltid var samlet på ett sted når saksbehandler trengte dem? Herregud, det blir jo bare et datasystem til.

Men noe skjer:

Vi jobber med å skape en felles overbygning som gjør at verken brukere eller anatte merker systemene som ligger bak, sier IKT-direktør Nina Aulie

Nå jobber de seriøst med IKT-løsninger. Nå. I 2009. Jeg syns det sier noe om fokus ved oppstarten av NAV-reformen. Eller, hadde de noe fokus? Unntatt på den derre døra, da.

Tversover har skrevet innsiktsfullt om dette.

Medlemsjuks

Jeg vil rette en takk til Den tvilsomme humanisten. Han gjorde meg oppmerksom på de ikke helt enkle eller forståelige reglene for medlemsskap i Den norske kirke. Det jeg beit meg mest merke i, var denne: “2. Barn anses å høre inn under Den norske kirke fra fødselen såfremt en av foreldrene er medlem.”

Hæh? Ungen er ikke døpt, og det var et bevisst valg. Derfor har jeg gått rundt i den tro at ungen ikke var medlem av Kirka. Jeg var sikker på at unger ble meldt inn i Kirka når de ble døpt. Men de blir ikke meldt inn, det holder at de blir født (noe unger gjerne blir) og at de f. eks har en far som ikke bryr seg så kraftig om Kjerka og ikke gidder å melde seg ut, sjøl om han ikke har noe ønske om å døpe ungen sin.

Jeg ble ganske provosert. Først og fremst syns jeg det er uredelig av Den norske kirke. Reglene som gjelder for alle andre organisasjoner i landet, gjelder altså ikke der. Du er medlem til det motsatte er bevist, så å si. De færreste sjekker om en organisasjon de ønsker/ikke ønsker å være medlem av har regler som strider mot all fornuft. De fleste tenker som meg, at man blir medlem ved å melde seg inn, gjøre noe aktivt.

Ikke rart Den norske kirke har mange medlemmer.

Epilog: Nå har Kirka ett medlem mindre. Etter en aktiv handling fra medlemmets mor.

Ordet er … fritt?

Nina Karin Monsen har fått Fritt ords pris “for sine gjennomreflekterte og uavhengige bidrag til en friere offentlig debatt”. Monsen ga ut boka Kampen om ekteskapet og barnet i mars, ett av flere innlegg mot homofiles rettigheter generelt og den nye ekteskapsloven spesielt. “Årets prisvinner er et eksempel på at det kan medføre omkostninger ved å delta med selvstendige meninger i en offentlighet som er preget av selvsensur og berøringsangst om brennbare temaer”, skriver Fritt Ord i pressemeldingen.

I Dagsavisens spalte Navn i nyhetene (ikke på nett) blir hun spurt om hva hun skal gjøre med pengene, 400.000 kroner. Hun svarer:

Finansiere en rettssak. Det blir gøy. Vi er en gruppe på 20 ektepar som vil gå til retten for å få befestet om vårt ekteskap nå er gyldig. Vi har ikke samtykket i den nye, likekjønnede ekteskapsloven. Vi vil ha vårt ekteskap i henhold til den gamle loven, og ikke bli betraktet som noen sauer… Loven likestiller heterofile, kristne par med homofile par – ikke omvendt…”

Monsen mener altså at en likestilling mellom heterofile og homofile ekteskap har gjort hennes heterofile ekteskap mindre verdt. Det er vel en av omkostningene, det da? Dette standpunktet må bety at hun anser en juridisk likestilling for homofile som noe negativt. Men dette må da bety at homofile er mindre verdt også?

Monsen syns også hun må gå rettens vei for å få fastslått om hennes ekteskap nå er gyldig. Et noe merkelig syn på jussen, må jeg si. Og de færreste vil vel anse seg som sauer bare fordi de må forholde seg til de lovene Stortinget har vedtatt.

Er det slike “gjennomreflekterte og uavhengige bidrag” Fritt ord vil premiere?

Dramatisk på Trøndelag teater

Trøndelag teater tar oppfordringen om å være mer politiske og erklærer Hamsun-fri sone i Hamsun-året 2009. Hamsun var jo nazist, og da er alt annet han måtte ha gjort i livet, som f. eks å skrive fantastisk litteratur, uinteressant. Det er mulig det kommer som en overraskelse på Otto Homlung, men det ville ikke blitt noe jubileum for Hamsun hvis han ikke var forfatter. At han i tillegg var en drittsekk med politiske holdninger vi ikke liker, må vi bare leve med. Å kalle innlegget sitt “Feiringen av en nazist” er ganske teit.

Homlung syns tydeligvis han har historien på sin side, han viser til sin far, krigsseileren: Han ville nemlig vært enig. Da viser jeg til min bestefar, motstandsmannen/gutten på skauen: Han ville vært uenig. Han klarte nemlig å skille mann og verk. Homlung kan, men vil ikke, sier han i Dagsavisen (ikke på nett).

Kunstnerisk syns jeg Homlung er skikkelig langt ute på jordet. Bare hør på dette her:

Allikevel klarte vi ikke helt å finne de helt store mørkebrune tendensene i hans diktning uten litteraturviternes hjelp. Vi ble rett og slett forført, og glemte at kunst helst skal være moralsk oppbyggelig. Estetikken ble viktigere enn etikken. Følgelig må vårt forhold til Hamsun henge sammen med hvilken holdning til kunstens oppgaver vi har. Er vi i Hamsuns vold, må vi samtidig vite at vi støtter en dikter som både er aristokratisk og amoralsk.

Hæ? Jeg har lest/sett/hørt kunst som ikke er moralsk oppbyggelig i det hele tatt – og storkost meg. Litt av et kunstsyn fra teatersjef. Man får håpe repertoaret ikke tar skade.

Nå skal jeg gi teatersjefen litt slack her. Han sier også at Hamsun ikke var noen stor dramatiker, og derfor ikke hører hjemme på teateret. Det er jo greit nok. Ingen hevder at han var det. Allikevel treffer både dramatiseringene og filmatiseringene av romanene mange. (Selv om jeg personlig helst vil glemme en oppsetning av Victoria på den Nationale scene.)

Det blir også littegranne pinlig når Homlung utdyper sitt syn i Dagsavisen (Ikke på nett): Han begrunner standpunktet med at Trøndelags teaters teatersjef ble skutt av Terboven. Hamsun prøvde, ifølge Homlung, å gjøre seg til venns med Terboven. En liten historielekse her: Hamsun prøvde nok ikke så hardt, og han lyktes uansett ikke. Han stod på sitt uansett hvem han snakket med og var ikke akkurat noen omgjengelig mann. Hamsun prøvde å snakke med Terboven om flere ting, bl.a prøvde å han å få rikskommissaren til å omstøte dødsdommene mot noen unggutter fra Grimstad-området. Hvilken konklusjon vil Homlung trekke av det? Verken Thorkild Hansen i Prosessen mot Hamsun eller Ingar Sletten Kolloen i sin Hamsun-biografi fant noen bevis for at Hamsun var medlem av NS. (Marie, derimot..)

Teatersjefen kunne forresten tenke seg å “lage en lørdagsmatiné basert på Hamsuns menneskesyn, nå i disse jødehat-tider.” Da tror jeg han ville finne mye rart og mye motsetningsfylt. Kanskje han ville finne noe morsomt til og med? Noe som passet til ham? Som dette:

Jeg driver i aften og tænker og strider,
Jeg synes jeg er som en kantret Baad,
og alt hva jeg jamrer og alt vad jeg lider
saa ser jeg mig ingen Raad.
Men hvi skal jeg være saa haardt beklemt?
Om hundrede Aar er alting glemt.

Da hopper jeg heller og synger en Vise
og holder mit Liv for en skjøn Roman.
Jeg æter ved Gud som en fuldvoksen Rise
og drikker som bare Fan.
Men hvi skal jeg fare med al den Skjæmt?
Om hundrede Aar er alting glemt.

Saa stanser jeg virkelig heller Striden
og ganger tilsjøs med min pinte Sjæl.
Der finder nok Verden mig engang siden
saa bitterlig druknet ihjæl.
Men hvi skal jeg ende saa altfor slemt?
Om hundrede Aar er alting glemt.

Å nei, det er bedre at rusle og leve
og skrive en Bog til hver kommende Jul
og stige tilslut til en Versets greve
og dø som en Romanens Mogul.
Da er det blot dette som gjør mig forstemt:
Om hunderede Aar er alting glemt.

Jeg vil ikke danse!

Og jeg vil i hvert fall ikke se på Skal vi danse på TV2! Jeg har sett det én gang, det var artig nok, men ikke noe jeg har tenkt å bruke tida på. Og nå nekter jeg av bare surpomp-het. Det er jo faen meg over alt! Tabloidene og Se & hør nå skriver om hvert eneste lille dansetrinn utenfor og innenfor TV-studio. Jeg aner ikke hvem Jenny Skavlan er, trist for henne at hun ikke gikk videre (for det var det jo umulig ikke å få med seg), men det interesserer meg bare så utrolig lite.

Misforstå meg rett, media skal skrive om hva de vil, det er den massive dekningen dette showet får som irriterer meg. TV-programmet til Grosvold sliter i konkurransen, leser jeg i avisen. Ja, det er rart! Hvor mye skriver media om henne og showet hennes? Hvor mye skriver de om Skal vi danse? Mikkel Gaup ble omtalt som Danse-Mikkel på forsida av VG Nett (de har faktisk forandret det nå). Jeg tror de fleste hadde skjønt hvem det var snakk om selv om de brukte “bare” navnet hans… Hvor mange av artiklene under Rampelys hos VG handler om Skal vi danse?

Det slo meg forresten at Skal vi danse kan ha erstattet Idol hos VG. Klarer de bare én TV2-serie om gangen? Og hvor mye betaler TV2 VG for å teppebombe oss med artikler om seriene deres?

(Og ser du etter lenker til Skal vi danse-artikler – så får du ikke dem av meg!)

Faktisk en veldig dårlig idé

I dag har postmottaket på jobb blitt fylt opp med e-poster som heter ting som “Faktisk en god idé” eller “Verdt et forsøk” eller noe sånn. Vedlegget heter Forbrukermakt og består av 16 sider dårlig norsk om det Viktigste i Verden for Nordmenn: Bensinprisen. Forbrukermakten skal altså brukes ved å boikotte Statoil og Shell for å få dem til å sette ned bensinprisen.

Opphavsmannen eller -kvinnen er ukjent, men veldig opptatt av sin egen bil og lommebok, kan konvertere dokumenter til pdf og er elendig til å skrive. Nei, jeg skal ikke la fordommene mine ta overhånd, så jeg avstår fra videre analyse.

Forbrukermakt er en fin ting som sjelden brukes i dette landet, og nettopp derfor irriterer det meg voldsomt at det skal brukes til noe som kan forurense oss enda mer. Glem klimadebatten en stund og hør på en som har bodd i Kirkeveien, også kalt ring 2, i Oslo. Kom ikke til meg og si at bilen ikke er et miljøproblem. Forbrukermakten kunne f. eks blitt brukt til å boikotte Hennes & Mauritz for deres bidrag til jenters spiseforstyrrelser og seksualisering av småunger, men neida, her er det jeg og bilen min som teller. Heia ego- og sytelandet Norge.

Jeg gremmes. Hvis noen av mine venner går på denne, blir jeg alvorlig skuffet.

Seminarhelvetet III

Før middagen er det vorspiel i baren (der det ikke ubetydelige drikkepresset innledes) og så middag. Som nevnt skulle middagen begynne klokka ni – bare tolv timer etter arbeidsdagens begynnelse. Middagen krydres med gaveutdeling, ledet av våre nye venner. I familien min skal alle julegaver åpnes i andres påsyn – her skal de også sendes rundt for nærmere studier. Slikt tar tid og promillen får tid til å heves. Gavene fra meg og til meg treffer litt blink. Men vi må videre i programmet! Alle må ta med seg vinen sin fra middagen, mere ordnes (nevnte jeg drikkepress?) og vi fortsetter til seminarrommet.

En av gutta vil gjerne vise oss hvor kul han er og gi seminaret et litt uformelt preg (..æh..), så han forteller oss om en artist han beundrer stort, (han har med CD), en artist som falt og reiste seg igjen og hvis hjemland han konsekvent uttaler feil. Restaurantsjefen har fått med seg at det drives skjenking på seminarrommet i strid med regelverket, og er ikke blid. Den kule gutten vil fortsatt gjerne vise oss at han er språkmektig, og svarer blidt på sjefens språk. Eller noe som likner. Litt. En av de andre gutta må trå til og ta med seg sjefen ut på gangen for å snakke ham rundt og roe ham ned. “Massere ham litt”, som han kaller det. “Ja”, tenker jeg, “det er sånt de kan, snakke folk rundt, selge, overtale.”

Tid for rollespill! Flere kursdeltakere er nå ganske pussa, så rollespillene får stor applaus og mange .. eh.. fruktbare kommentarer.

Så deler vi ut CD’ene. Jeg øyner et håp om at denne skal deles ut til oss selv, vi har jo snakket om hvor viktig det er å rose oss selv, ikke sant? Men nei, den skal deles ut til en kollega vi setter spesielt pris på. Etter den demokratiske gaveutdelingen tidligere på kvelden føles dette urettferdig. Man har forskjellige roller på en arbeidsplass, noen tar seg f.eks av de nye. Noen ser dette og tar ansvar, sånn at de nye også får en gave. Gavene fra meg og til meg treffer ikke blink i det hele tatt.

Etter en kort oppsummering ispedd fyllerør avsluttes den offisielle delen av programmet så kl. 00.30. På dette tidspunktet er jeg irritert på grensen til rasende, så jeg går rett i seng og bestemmer meg for å melde seg frivillig til å passe butikken under neste seminar.

Epilog:

I ettertid har jeg jo tenkt litt på hva jeg vil ha ut av slikt seminar, og om jeg er interessert i seminarer overhode. Faglige seminarer vil jeg mer enn gjerne ha, problemet oppstår når en egentlig bare vil samles utenom jobb, reise bort og ha det hyggelig sammen. For å få penger må en da finne på noe faglig i tillegg, og da ender en gjerne opp med en coach/inspirator/motivator/svindler.

Kan ikke noen stoppe disse seminar-profitørene? Si at “nei, nå holder det, dere, det var moro så lenge det varte, alltid kjekt å bo på hotell og spise god mat, men dette er nok litt i overkant dyrt og innholdsløst. Og dere andre, nå går vi og gjør noe som styrker moralen, arbeidslysten og samholdet – vi går og bowler og spiser pizza!” Må da være greit for Finansdepartementet?

Seminarhelvetet II

Seminaret fortsetter med litt popularisert, evt tabloidisert, medisinsk vitenskap (hjernevinningene går i slake bølger, vår oppmerksomhet går i bratte kurver, hjernetrådene er to km lange), etterfulgt av litt fysiske øvelser for å la de to synkroniseres. (Eh…)

Dermed bærer det ut to og to, der den ene leder den andre som holder øynene lukket rundt i gangene, og så bytter vi rolle. Festlig innslag med mye latter og fnising. Og så er spørsmålet: “Hva følte dere nå?” Vi jobber med sinnsstemninger, må vite.

Så skal det bli flere øvelser. Vi deles i grupper på tre der alle får forskjellige oppgaver som er ukjente for de andre. Jeg har meldt meg først (faen!) og må dra i gang et intervju av de to andre om ferieminner. (Æh…) Den ene har fått i oppgave å være negativ og distrahere, og det gjennomskuer jeg såpass raskt og blir såpass sur at hele opplegget detter i dass. Jeg ønsker hele tida at jeg tar feil, at de kule gutta vil avsløre et snedig opplegg og at det skal være bra. Men nei, jeg er havnet i seminarhelvetet.

For å understreke dette med sinnsstemninger ser vi en scene fra en populær film for å se hvor flink regissøren er til å skape stemninger (og hvor flinke gutta er til å ødelegge den når de ikke å behersker PCen de bruker.) Og så snakker vi litt om samspill og grensesetting i jobbsammenheng. Den store kule gutten illustrerer dette ved å dytte den lille kule gutten i veggen. Her er det flere gode eksempler man kunne brukt fra dagsaktuelle saker, men da måtte jo gutta lest noe annet enn svindelkonsulentbyråenes aksjekurser, så det utgår.

Så kommer vi til rosinen i pølsa: Hver deltaker får en konvolutt med et kort og beskjed om å handle gave til den personen som det står i kortet pluss en CD vi liker spesielt godt. I kortet ligger også 500,- kroner. (Ikke rart kurset er dyrt)

Off you go! Middag klokka ni! Og etter middag er det, hold dere fast! Rollespill! Jippi.

Det blir drosje til nærmeste kjøpesenter, litt akkedering (øvelsen skal også brukes for at folk skal klare å bli enige om ting og avtale ting, ikke sant? Samarbeid, ikke sant?), så litt sjokk-shopping, pølse på Narvesen (det er nemlig ikke lagt opp til matservering mellom lunsj klokka ett og middag klokka ni) og drosje tilbake igjen.

Mens de andre jobber med rollespill-framføringene sine trekker jeg meg mektig irritert tilbake til rommet mitt for å få litt alenetid. Klokka er nå godt over normalarbeidstid, uten at det ser ut til å plage andre enn meg. At seminar- opplegget også har vist seg å være mer eller mindre blottet for innhold ser heller ikke ut til å plage andre enn meg.

Fortsettelse følger.

Seminarhelvetet I

Jeg har vært på seminar. Dere vet, sånt “Vi gutta med selger-erfaring sjarmerer/overtaler alle disse middelaldrende damene i offentlig sektor og lager en lekker kurspakke med lite innhold. Nye begreper med kjekke forkortelser er et stort pluss, skal vi se, hva med GIDO – Gøy i det offentlige? Den passer bra til omstillingspakka vår for kommunal sektor”-opplegg. Dere kjenner lusa på gangen, ja?
Ja? Da går vi i gang!

Av hensyn til lesernes sjelefred er krøniken fordelt over flere poster/dager.
Jeg kan jo også nevne at jeg fra før er kraftig vaksinert mot seminar-dilla som florerer i både privat og offentlig sektor, og som som oftest bare inspirerer til Bullshit-bingo. Nå dro jeg allikevel på seminar med en positiv grunnholdning, jeg jobber sammen med fine folk på en trivelig arbeidsplass og så fram til å komme ut av byen, bo på fint hotell og spise god mat i godt lag. Faglig påfyll er et pluss, men intet must, det har (arbeids)livet lært meg. Bare jeg slipper rollespill, så.

Først er det tid for litt stemingsskapende oppvarming:
Musikk er viktig. Før vi begynner og i alle pauser spiller gutta populær soulmusikk på ghettoblasteren de har med. En av damene som har vært på seminar med gutta før (les: blitt sjarmert før) kaller det “å være på fest med gutta”. Da har vi satt tonen, liksom.

Gutta presenterer opplegget tilpasset den viktige administrative prosessen kommunen er inne i, og som jeg aldri har fått helt tak på. Jeg skjønner at det dreier seg om mange og viktige seminarer og møter for ledelsen.
Gutta krydrer presentasjonen med anekdoter fra sine spennende liv, tegner noen fine grafer og skryter subtilt av sin store kompetanse, men sørger for å holde seg på overflaten av hvert tema. De kan jo egentlig ikke så mye, så her gjelder det å flyte på sjarmen.

Gutta starter pent med gruppe-diskusjoner rundt selvfølgeligheter (Hvordan opplever vi ros og anerkjennelse? Er det viktig for oss i arbeidet?) Spørsmålene var faktisk ganske bra, åpne nok til at man faktisk kunne si noe fornuftig og lukka nok til at man ikke havna langt ute på feil vidde.
Diskusjonen foregikk etter speed-datingprinsippet: Grupper på tre, én person ble sittende og alle andre byttet plass en fire-fem ganger. Gutta følger med i tiden, ingen tvil om det.
Selv en så kritisk seminar-deltaker som meg er stort sett positiv.

So far so good. Fortsettelse følger.

Livet

Jeg sitter her og ønsker livet av et annet menneske. Jeg ønsker at det skal gå fort. Det eneste vi kan gjøre nå er å vente, vente på at et levende og leende menneske skal bli helt stille.

Det har tatt litt over tre år fra den første brystkreft-diagnosen, etter det hadde hun én – 1 – dag som friskmeldt, til sykehuset kom med beskjeden om at det hadde spredd seg til skjelettet og indre organer. Blir de så opphengt i den ene kreftformen at de glemmer faren for spredning? Det gjør meg ganske opprørt. Kunne de ikke fulgt litt bedre med?

Svigerfar ønsker ikke at datteren min skal se henne nå, han vil at hun skal huske den ekstra farmoren sin sånn som hun var. Medisinene har gjort ansiktet hennes oppblåst og hun har mistet håret (igjen), selv om datteren min har vent seg til akkurat det. Den første gangen var ungen 2,5 år tror jeg, og ville hun ikke se på henne, det ble for rart. Nå syns hun det er tøft med kort grått hår og leker med parykken hennes.

Jeg har altså vært velsignet med to svigermødre, de er ganske forskjellige og de er begge forskjellige fra meg. Den “ordentlige” er familie, litt mindre enn min familie er det, men vi er sammen på en annen måte, på andre premisser. Bonus-svigermoren er mer venninne, vi besøker dem fordi det er hyggelig og morsomt, det ligger ingen forpliktelser der. Kanskje fordi svigerfar på en måte utdefinerte seg som far da han stakk av (for det var det han gjorde), og fikk definere seg på nytt som kamerat etter at Den Store Kjærligheten hadde snudd alt på hodet.

Det er en liten trøst i at den siste gode dagen hun hadde var femårsdagen til datteren min i forrige uke. Vi har fortalt femåringen lite, vi vet ikke helt hva vi skal si, vi har hatt problemer med å innse alvoret selv. Men jeg har en mistanke om at femåringen kommer til å takle dette bedre enn vi tror og kanskje bedre enn oss.