Da er det tid for en liten Anneundersøkelse igjen: Denne gangen om Star Wars. Arbeidshypotesen er at jenter ikke bryr seg om Star Wars. Det er en guttegreie. Nå var det arbeidshypotesen om tegneserier og, og der tok jeg jo feil, så her er resultatet åpent. Dessuten har vi en Star Wars-interessert prinsesse som til og med har kalt opp en av sine hundre døtre etter prinsesse Leia i filmene. Men teller fru Behn? Sånn egentlig?
Meg selv først: Jeg gir beng. Jeg har sett én hel (eller er det to) film(er) og litt av et par andre. Science fiction er ikke helt min greie, selv om jeg faktisk har lest én roman av Ursula K Le Guin (den ene de hadde på skolebiblioteket på ungdomsskolen) og så elsker jeg Hitchhiker’s Guide to the Galaxy. Men ifølge min ihuga SF-tilhenger av en svoger, så er de guidebøkene for de som egentlig ikke liker SF.
Den ene filmen jeg har sett i sin helhet er av av de nyere, dere vet de som omhandler tida før de gamle filmene og derfor heter Episode One, selv om den er film nummer fem, eller noe sånn. Den filmen jeg har sett, og filmen etter der, bommer totalt fordi de fant absolutt totalt helt feil skuespiller til den ene hovedrollen, som Anakin Skywalker, good guy turning bad og som Natalie Portman liksom skal forelske seg i. (Hallo? Fyren er en dust! Natalie! Løp!) En elendig skuespiller hvis navn skal forbli unevnt. Husker det ikke heller, han har ikke gjort noe annet av betydning hva jeg vet. Det finnes sikkert dokker av alle Star Wars-figurene, da kan vi stikke nåler i Anakin. Eller kanskje noen allerede har gjort det? Siden han har forsvunnet ut i det store intet? (Og ikke gi meg den derre Star Wars-forbannelses-greia.)
Dessuten er Ewan McGregor med i de filmene, og det er tydelig at han kjeder ræva av seg. Spiller dårlig gjør han og. Jeg husker Harrison Ford fra de første filmene, de som jeg bare har sett litt av, men jeg mener bestemt at det ene ansiktsuttrykket han har funker helt fint i en sånn film.
Det var laber respons på Star Wars-forespørselen som ble sendt ut til de ikke-bloggende venninner. Jeg tar det som et tegn på at jeg har rett i min hypotese. De svarene jeg faktisk fikk, tyder ikke på det, men da sier jeg bare at det er de som er mest interessert som svarer på en sånn undersøkelse. (Så, nei, man kan ikke utlede noe som helst fra resultatene fra innringing til debattprogrammer på TV2.)
Egentlig hadde tenkt en stund at jeg skulle skrive noe om den geniale TV-serien Det var en gang … et menneske. Jeg kjøpte den nettopp på DVD, og ungen har sett den ca fire millioner ganger allerede. Særlig den aller første episoden, om Big Bang og den lille cella som blir opphavet til alt liv. “Mamma, de uuutikler seg” sier ungen, når Stein og Stine og Ståle og mester dukker opp i forskjellige varianter.
Jeg hadde tenkt å skrive noe om hvor fantastisk jeg syntes den var da jeg så den som barn, (ifølge imdb ble den sendt første gangen i 1978 i Norge), og om at den er like fantastisk fremdeles.
Og så hadde jeg tenkt å fnise litt over at serien aldri kunne blitt sendt i USA, dette er jo vranglære for kreasjonister og andre gærninger. Og så dukker dette opp i Dagbladet. Sukk.
Jeg sliter litt med Kodenavn Hunter på NRK1. Hvorfor må de snakke så … unaturlig? Så mekanisk? Så …teit? Alle snakker i lange, fullstendige bokmåls-setninger pakka med nyttig informasjon. Og når jeg sier bokmål, så mener jeg bokmål, altså skriftlig østlandsk. Med noen hederlige dialekt-unntak, som dessverre også er pålagt å snerre ut de samme lange, fullstendige setningene. Folk snakker jo ikke sånn! Dette er noen av landets fremste skuespillere, så hva er problemet? Svar: Manus. Replikkene i manus. Eller hva skal man si om den ellers troverdige skurken og nordlendingen Rudi (Kim Sørensen) som lirer av seg “Det foreligger en kontrakt på hauet ditt”. Foreligge? I daglig tale? I en trussel? Hallo?
Jeg sliter litt ekstra, for jeg trodde vi var ferdige med de oppstylta dialogene i norsk film og TV. Himmelblå var f. eks ikke sånn i det hele tatt. Skuespillerne var ikke A-laget, de fleste var bare halvkjente for meg, eller helt ukjente. (Dvs, jeg har vært fan av Line Verndal siden Nissene på låven, så jeg oppfordrer norsk film/TV/teater til å gi den dama mer å gjøre!) Dette B-laget av norske skuespillere snakket sin egen dialekt, brukte muntlig, troverdig språk og spilte fletta av A-laget i Hunter. Jeg går rett og slett ut fra at både manus og skuespillere var bedre i Himmelblå.
Nå syns jeg den tredje episoden var litt bedre enn de første, til tross for Rudis “trussel”. Enten har jeg vent meg til teaaaater-språket deres, eller så er det faktisk bedre manus i den episoden. Så jeg venter i spenning på neste. Ikke like sikker på om Kjetil S. Østli i A-magasinet mener det samme: “Nå venter jeg på det første samleiet: “Politimann: Jeg fører den inn, jeg fører den sakte ut. Kvinne: Mottatt: Jeg nyter, men avventer situasjonen.”"
Stikkord: Opera. Thriller. Komikk. Fransk. Dvelende europeisk film. DVD som bør spilles høyt – når barnet ikke sover hjemme.
Masse bra musikk, ikke bare opera. Pussig nok er ikke thrilleren så fryktelig spennende, ikke sånn at du mister pusten, bare sånn passe spennende med et par gispe-overraskelser og et par le-deg-skakk-overraskelser. Stikkordene fransk/dvelende europeisk film er allerede nevnt og årstallet er kjent. Der er nok forklaringen. Tempoet var ikke så hesblesende den gangen, i tillegg er Beineix opptatt av det visuelle kunsteriske uttrykket, kan man si. Han gir deg tid til å nyte de lekre bildene – og de er virkelig lekre.
Som vanlig er det er par ting jeg lurer på:
Hvorfor bor alle karakterene i franske filmer i så stilige boliger? De er ikke alltid konvensjonelle leiligheter, i Diva bor hovedpersonen i et nedlagt bilverksted, men de er alltid stilige. Mine franske forbindelser er få, men bor absolutt ikke sånn.
Hvorfor har så mange franske skuespillere steinansikter? Hvor er La passion? L’Esprit? Den eneste som utrykker følelser med ansiktet i filmen er operasangerinnen, (la Diva, ikke sant?), men hun er amerikaner.
Jeg er ellers fornøyd med at jeg, i motsetning til min klassisk skolerte mann, kjente arien som blir brukt, nemlig Alfredo Catalanis “Ebben? ne andrò lontana” fra “La Wally”. Jeg kjente den fordi den finnes på min Absolute Opera-serie fra Naxos. Kulturell kapital, ass!
