Anne leser Hamsun: Ny jord

Egentlig heter den vel Ny Jord. Vi er fortsatt i en epoke der substantiver har stor forbokstav. Fortsatt litt tungt å lese, jeg leser tydeligvis alt for lett litteratur til vanlig, og det er lenge siden jeg leste tysk.

Jeg hadde aldri hørt om Ny jord heller, men Wikipedia hjelper meg igjen:

Boken er en sammensatt kjærlighetsfortelling, der to parallelle kjærlighetsdramaer utvikles i hver sin retning og berører to gode venner og kompanjonger. Persongalleriet har mange lån fra boken Redaktør Lynge og spor fra Mysterier. Handlingen foregår i det blomstrende kafélivet i Kristiania, der kunstnere og forfattere kniver om stipender og rike meseners gunst. Fortellingen uttrykker både tragedie og håp.

Godt å få det forklart, jeg har lurt på hva boka egentlig handler om. Den har liksom ingen retning, muligens fordi den har for mange nesten-hovedpersoner. Jeg har ikke helt funnet hvem som er de egentlige hovedpersonene heller. Er den en kollektiv-roman? Og hva er poenget? Er den en satire over sleske kunstere som snylter på forretningsmenn på jakt etter kulturell kapital? Over innbilske kunstnere? Et bilde av småborgerskapets evige trengsel og pengemangel? Den som leser får se, får vi håpe. Og språket hans, da? Ikke mye Hamsunsk, dette her. “Tradisjonell stil” sier Hans H. Skei i Store norske leksikon. Blodets Hvisken, Benpibernes Bøn, my ass.

Hamsun var tydeligvis mer fornøyd, i dedikasjonen til kompisen Køhler Olsen i Bergen skriver han: «Jeg mener nu som før at dette er min beste Bog! Men nu gjør jeg en som blir bedre! – Det mener man altid.» Neste bok ble Pan. Han fikk nok rett der.

Anne leser: Hamsun – Redaktør Lynge

I anledning Hamsun-året leser jeg altså Hamsun. Tenkte å begynne på beynnelsen, og det betydde å hoppe over bind 1 av mine samlede romaner fra 1936. Det er nemlig Sult og Mysterier og jeg har så mye annet ulest. Så da er vi i gang med Redaktør Lynge.

Han hadde jeg ikke hørt om før, men Wikipedia hjalp meg, og jeg siterer:

… ble utgitt i 1893. Den var den første av Hamsuns romaner som måtte bestilles i nytt opplag, og det allerede etter én uke. Med Redaktør Lynge går Hamsun bort fra den psykologiske romanen han gjorde seg bemerket med i Sult og Mysterier, og tar i stedet for seg politiske emner.

Hovedpersonen i boken, redaktør Lynge i avisen Gazetten, er en åpenbar karikatur av Olaf Thommessen, som var redaktør i Verdens Gang da boken ble skrevet.

I det eksemplaret Hamsun sendte til sin venn i Bergen, Køhler Olsen, skrev han som dedikasjon: «Dette Arbejde er fra de Dage da jeg mente mig kaldet til at tryte andre.» (Verbet tryte betyr visstnok «å gjøre slutt på».)

Jeg vil vel ikke akkurat si at dette er en klassiker. Dessuten sliter jeg litt med å lese rettskrivingen, lenge siden jeg har forholdt meg til substantiver med store forbokstaver og lange snirklete setninger, merker jeg. (Jeg tror jeg leser for mye krim.)

Det poetiske språket jeg liker så godt hos Hamsun kommer vel heller ikke helt til sin rett her. Men jeg ser tydelig at det er han, det er ingen andre som så euforisk kan beskrive menneskers innbilte genialitet.

Kriminelle handlinger

Jeg vil i denne posten advare mot Håkan Nesser, Liza Marklund og Anne Holt. Ikke fordi de skriver dårlig krim eller noe sånt, (den diskusjonen kan vi ta en annen gang), men fordi de har skrevet forord til Piratforlagets nyutgivelse av bøkene om Martin Beck, Sjöwall & Wahlöös serie i ti bind. Forord som inneholder spoilers. 

 

De ti bøkene er oversatt på nytt og har fått en fancy innpakning i paperback. Det er som nevnt Piratforlaget som har gitt oss denne gleden. Dere vet, det forlaget de forfatterne som tjener mest startet for å kunne få enda større royalties og dermed tjene enda mer. Og noen av disse forfatterne har fått lov til å skrive forord til bøkene. Og det er disse forordene jeg er sur på. Ikke fordi de er dårlige, for det er de ikke, men fordi noen av dem forteller leseren hva som skal skje. Krimforfattere skriver tekster som inneholder spoilers! Er det mulig? Hvor dypt kan man synke?

Min konklusjon er at de er forord for lesere som alt har lest bøkene og nå skal bytte ut sine slitte eksemplarer med noen stilige fra Piratforlaget. Sånn at forlaget kan tjene enda mer, osv.

Motgiften mot dette trikset er å lese forordet til slutt. Late som det er et etterord. Eller droppe å lese det. Romanene står utmerket godt alene, nemlig. Og etterlater ingen tvil om at forord-forfatterne har plukket opp litt vel mye fra sine læremestre.

Min første tegneseriekjærlighet

De fleste menn jeg kjenner som var gutter på 70-tallet har Månestråle som sin første tegneseriekjærlighet. Det er liksom ingen over, ingen ved siden. Kvinner jeg kjenner som var jenter på 70-tallet har liksom ikke det forholdet til tegneserier. Trodde jeg. En uhøytydelig spørreundersøkelse blant kvinnelige bekjentskaper ga imidlertid flere panegyriske beskrivelser av tirsdagene, når de nye bladene kom, og avslørte at Sølvpilen var den absolutt største helten. Unntatt for meg, da. Min første tegneseriekjærlighet var Kaptein Mark.

Da jeg prøvde å finne ut mer om min helt, dumpet jeg borti en quiz i Aftenposten om “Tegneseriefigurer (sterkt 70 og 80 talls inspirert)”. Jeg fikk 18 poeng av 25 mulige og attesten: “Nachspielet med deg når vi har gjort oss ferdig med Deep Purple og Arsenals lagoppstillinger rundt 1980 tegner til å bli riktig hyggelig”. Dette var med andre ord en quiz for gutter. Men det var liksom litt sånn, tegneserier var en guttegreie. Og som undersøkelsen min viste, interessen var der, vi snakket bare aldri om det. Jeg trodde jeg var unik. Jeg hadde en onkel i Hjemmet og leste Tempo da jeg var seks.

Kaptein Mark var i Præriebladet. Mulig han var i egne hefter og, uansett har jeg ikke noe av det idag. Min helt sloss sammen med Ontario-ulvene mot rødjakkene i den engelske hær i Canada, mot slutten av 1700-tallet. Serien ble tegnet av et serieskaper-kollektiv som kalte seg Esse Gesse, Som i alle tegneserier av det slaget, (OK, som i Sølvpilen, da) hadde han to kompiser, en tjukk og en tynn, hhv. Mr. Bluff og Triste Gufas, og en usannsynlig stygg hund, Flok. Han hadde en blond kjæreste, Betty, men henne kunne jeg symptomatisk nok ikke huske noe særlig av.

Researchen viste at dette er stort i Tyrkia, og dette bildet fant jeg der:
Il Tyrkia heter han Kaptein Swing og i opprinnelseslandet Italia Il commandante Mark. Kaptein Mark er ikke kaptein Miki! Det er mange som tror det, nemlig. Og Triste Gufas har gått inn som et uttrykk i det norske språk. Kult!

Ved en seinere anledning kan jeg jo skrive mer om tegneseriehelter og -kjærligheter, som Løytnant Blueberry eller Bernhard Prince. Eller racerkjørerne Mark og Steve (uttales rett fram, tenk!) i Valiant-teamet. Hm. Vi snakker ikke akkurat fotformsko, myke verdier og i takt med sin feminine side her. Tegneseriene på 70-tallet var ikke nødvendigvis i takt med tida

Bloggere – en del av en lang europeisk tradisjon

Siste Dag og tid bringer et intervju (ikke på nett) med litteraturviter/pressehistoriker Anja Nøding om Aasmund O. Vinjes enmannsavis Dølen. Dølen har 150-års jubileum i år, hvis noen skulle komme på ideen om å feire verk istedenfor mann/kvinne.

I Dølen skreiv Vinje om det som falt ham inn, om stort og smått og i mange sjangre, men alltid på landsmål:

Gjennom Dølen viser han i praksis korleis det nye målet til venen Ivar Aasen eignar seg for dikt, forteljingar, essay, parodiar, reportasjar, litteraturkritikk og artiklar.

Og han skreiv ofte om seg sjøl. Om det sier Nøding:

Dette er heilt klart eit ledd i norsk og europeisk pressetradisjon. På mange måtar er den moderne subjektive stilen ei tilbakevending til ein førmoderne stil – slik ein skreiv før pressa fekk eit ideal om vasstette skott mellom fakta og fiksjon, tru på objektive skildringar og profesjonsskille mellom forfattarar og journalistar.

Hadde Vinje levd i dag, ville han blogget!

I alle fall fikk jeg en påminning om leselista for i sommer, den inneholdt et utdrag av Dølens Greatest Hits, så å si, nemlig Ferdaminni frå sumaren 1860. Jeg må bare få satt opp alle bokhyllene i det nye huset først (er kanskje halvveis) og så må jeg finne igjen boka. Akkurat nå er det vanskeligere enn å skrive seg inn i en lang litterær tradisjon.

Anne leser om bøker

Jeg har oppdaget en morsom ny webside om bøker. Dvs jeg ble invitert av en venn, man har venner på Goodreads, nemlig.

Poenget er å legge inn bøker man har lest, gi dem en rating og gjerne skrive en aldri så liten anmeldelse og. Så kan en se hva andre skriver om samme boka, eller finne andre interessante bøker. Goodreads lager lister hele tida over de mest populære og upopulære bøkene og anmeldelsene og det er masse moro å finne der. Jeg fant for eksempel en god anmeldelse av Erlend Loes L. Boring, sto det der, ikke noe mer. Og mer trenger man strengt tatt ikke vite om den boka.

Det største problemet var å huske når jeg hadde lest bøkene jeg la inn i lista mi. Jeg får leseraptuser og leste f. eks alt jeg kom over av Henning Mankells bøker om Wallander i løpet et halvt år eller så. Og da vet jeg ikke når jeg leste hvilken bok eller hva akkurat den boka handlet om. Det blir lett sånn med krim, har jeg merket meg. Er vel der skillet mellom høy og lav litteratur ligger, kanskje? Eller kanskje ikke. Enkelte pocket-bøker av det mer lødige slaget har lagt seg permanent på minnet, mens såkalt store romaner har forsvunnet inn i et hukommelsesvakuum. Men det kan Goodreads rette på!

Anne leser (og hører) barnelitteratur: Ond veggis-propaganda

aka Klatremus og alle de andre dyrene i Hakkebakkeskogen. Jeg kjenner stykket ganske godt nå, siden jeg må høre på det minst fem ganger om dagen. Og da lurer jeg på et par ting:

Hvorfor må skuespillerne snakke stakkato og hakkete som Torbjørn Egner?

Hvorfor slipper Petter Pinnsvin så lett unna? Det er nemlig han, og ikke Mikkel Rev, som prøver å spise Bestemor Skogmus. Hun har forøvrig en litt mer jordnær tilnærming til livets fortredeligheter enn sitt sytete barnebarn: “Sånn har det alltid vært. Man spiser hverandre og ferdig med det.”

Det er forøvrig flere tvetydige karakterer i stykket. Klatremus slipper også ganske billig. Han vil helst være doven og lat, så når Morten Skogmus legger fram de nye lovene om at alle dyr skal skaffe mat selv, sier Klatremus: “Men FÅ mat, det kan man” Og da er Bamsefar på pletten og sier at det blir jo noe helt annet. Jeg tenker at Klatremus har et litterært slektskap med Hamsuns August. Sjarmerende og ubrukelig frifant, liksom. Og så er det Stabbursmusa, da. “Her er mange gode skinker. Og de minker og de minker.” Men Stabbursmusa er naiv og hjelper Mikkel, og snill og hjelper Klatremus og Morten med å finne & sette fri Brumlemann. Så da ser vi stort på mat-tyveriet. Og bøndene hun stjeler fra er jo uansett slemme.

Pepperkakedeig skal hvile et døgn før den bakes ut. Vet ikke Bakermester Harepus det?

Hvor får rovdyra proteiner fra når de bare skal spise frukt og grønt? Og hva har peppernøtter med denne dietten å gjøre? Bortsett fra å rime, da.

Konklusjon: Harmoni og konsensus er tidens løsen. En mer spiselig (he, he) versjon av løven og lammet som gresser sammen, men budskapet er noe mer uklart. Ikke et ukjent fenomen hos Egner, jfr Karius og Baktus, der en har sympati med de en egentlig vil utrydde. Og en gjennomspilling om dagen er nok.