Jesus og Judas på teater

Anmelderen i Dagsavisen ble tydeligvis overrasket over Jesus Christ Superstar på Det norske teateret, det var jo Judas som stjal showet! Jeg har aldri sett musikalen live, men jeg har sett filmen. Der er det Judas som er hovedperson. I alle fall er han den mest interessant karakteren. Jesus er en airhead som virrer rundt og skal fullføre sitt store prosjekt, Judas er en overbevist og svoren tilhenger med noe mer bakkekontakt. Og han har det vondt! Hva i all verden er det Guds sønn holder på med? Dette må jo gå gæern’t! Og en av mine favoritter: Hvorfor komme akkurat nå? “Israel in 4 B.C. had no mass communication”.

Poenget er at historien om Jesus ville vært kjedelig uten Judas. Enda en som dør fordi han utfordrer korrupte makthavere, lissom. Gjesp. Det er først når vi får inn en sviker fra egne rekker at det blir drama! Ved å gi Judas mer plass, får vi en mye større og mer spennende fortelling. Tvil, tro, svik, anger – her dukker vi ned i menneskets dypeste avgrunner. En fortelling av bibelske proposjoner, så å si. (Akkompagnert av veldig ubibelsk rock, signert Andrew Lloyd Webber, av alle.) Vel, dikotomier, pleier vi å kalle det i kunsten, motsetningspar. Godt/vondt, svart/hvitt… Må nesten være med, skal det bli noe greie på det.