Tvilsomme teorier

“Lærer mener Darwin er i ferd med å bli motbevist” melder Dagbladet. (Usedvanlig saklig, informativ og lang tittel til Dagbladet å være, forresten. VG gjør som de pleier og kjører overskriften “Barneskole avviste “Big Bang”-teori.)

Her har vi altså en lærer som har brukt skolens nettsider for å publisere sine private betraktninger, betraktninger som strider imot gjeldende læreplaner og sunn fornuft. Vel, vel. Skolen fjernet innlegget da de ble klar over innholdet, men Dagbladet deler det så gjerne med oss.

Denne lærerens misjon er å fortelle elevene at det finnes mange teorier om universets tilblivelse, og han vil poengtere at de nettopp er teorier, ikke fakta. Dette er en holdning jeg kjenner igjen fra kreasjonister/Intelligent Design-hold: Presenter elever for alternativene og la dem ta stilling selv. På barneskolen. Smart. Dette er en innfallsvinkel man kan bruke på universitetsnivå. På barnetrinnet er det meningsløst. Jeg selv, f. eks, har naturfag kun på gymnas-nivå og er helt ute av stand til å vurdere beviser for den ene eller den andre teorien. Jeg må bare godta f. eks teorien om tyngdekraften.

Jeg syns altså denne læreren er på jordet både faglig og pedagogisk. Jeg vil allikevel ikke nekte ham å mene det han gjør eller å spre sitt skrudde budskap, men anbefaler at han skaffer seg en blogg eller egen hjemmeside i fortsettelsen. Jeg skjønner ikke helt hvorfor han ser det som sin oppgave å skrive en faglig og språklig sett dårlig artikkel om “vitenskap” på skolens nettsider. Om jeg har noen utenomfaglige synspunkter eller egne meninger jeg gjerne vil dele med verden, så bruker jeg andre kanaler enn arbeidsgivers offisielle hjemmesider.

Dagbladet ringer sin venn i nøden, Asbjørn Dyrendal, (nå også førsteamanuensis i Skepsis (!)) og hans reaksjon er veldig forutsigbar. Han ler. Og blir spydig. Den samme reaksjonen Thor Heyerdahl alltid fikk fra akademia. De fikk liksom ikke til å være saklige, de måtte bare drite ham ut. Det er det liten vits i. Disse folka, som underkjenner forskning, gjør så godt de kan og prøver å legge fram “vitenskapelige” bevis eller ditto tankegang, og menigheten deres blir bare sterkere av å bli møtt med hånlatter. Nei, de fortjener ikke å bli tatt på alvor, men det beste er å gjøre det likevel.

Læreren forsvarer seg i Dagbladet:

“Jeg har blitt framstilt som om jeg skulle være mot vitenskap og vitenskaplige fakta, men det er jo det motsatte jeg står for, skriver han i en e-post til Dagbladet.no i kveld og fortsetter: Min hensikt med artikkelen er å fremme kritisk sans i forhold til det som står i lærebøkene.”

Jeg håper han ikke underviser i norsk heller.

Beskrivelser av virkeligheter

Det var Undre som satte det i gang, men det er egentlig noe jeg har tenkt på innimellom. Undre undret seg over at det fantes en statsråd hun ikke visste noe om, en som fikk får særlig mediedekning, nemlig fornyings- og administrasjonsminister Heidi Grande Røys. (Jeg vet godt hvem hun er, departementet hennes driver med mye vi arkivarer må vite noe om.) Konklusjonen i kommentarfeltet ble at Røys var for flink, hun gjorde jobben bra, og da var det jo ingen ting for tabloidene å skrive om.

Artig poeng, ikke sant? Men hva om vi trekker det litt videre: Hvordan ville vi oppfattet verden og landet vårt, hvordan ville det politiske landskapet sett ut, om mediene fokuserte på det som var bra, det som faktisk fungerte? Om de fokuserte på antallet behandlede pasienter, på den innsatsen og gode jobben det godt kvalifiserte og kompetente personalet i barnehager, sykehus, skoler og sykehjem gjorde. På all den forskningen som drives på alle fagfelter og nivåer, på all nyskaping i arbeidslivet, på det store spekteret av kulturaktiviteter og alle de positive ringvirkningene de får for alle slags mennesker. Om de fokuserte på alle mulighetene og ressursene innbyggerne i dette landet har. Ville vi tenkt litt annerledes da?

Nå ønsker jeg meg ikke medier som i endel andre land jeg har besøkt. Det blir lett komisk. I alle fall halvparten av avisenes forsider og TV-nyhetene dreier seg om statsoverhodets gjøren og laden, og kritiske spørsmål stilles ikke. Men en mellomting? Medier som rapporterte om stoda i et av verdens rikeste land, med en av verdens høyeste leverstandarder, der det meste stort sett går veldig bra? Ville vi vært en nasjon av sytere da?

SnikFrpisering

Det pågår visstnok en snikislamifisering av Norge. Jeg skjønner ikke helt hvordan det foregår, etter hva jeg kan se er det ikke så mye sniking, det er vel heller litt tilpasning her og der, ganske åpent, spør du meg, og så er det litt lesing av Koranen som Fanden leser Bibelen. Og noen eksempler på at islam dyttes inn i en sak som i utgangspunktet dreier seg om noe annet. Jeg syns noen av punktene er ganske interessante, og skal ta dem for meg i den rekkefølge som faller meg inn. For hvem sniker inn hva her, egentlig?

Egne bønnerrom. Hva er problemet? En god muslim skal be fem ganger om dagen, på en for oss støyende måte. Alle arbeidstakere har rett til pauser i løpet av en arbeidsdag. Hvorfor ikke kombinere dem? Fred og ro til alle. Noen arbeidsplasser har meditasjonsrom, andre massasjestol, og altså bønnerom. En liten mental, åndelig eller fysisk time-out kan alle trenge. Ikkeno snikislamifisering over dette.

Halal-mat i fengslene. Eh, her er det vel for lite islam i utgangspunktet som er problemet?

Egne aldershjem for muslimer. Dette er et tema som interesserer meg ganske mye. Ikke muslimske aldershjem i seg selv, men den snurrige tanken at vi alle er like når vi blir gamle. Norske aldershjem i dag er egentlig et gedigent sosialt eksperiment, der mennesker av alle trosretninger, sosiale lag og opprinnelsessted dyttes inn i det samme bygget og skal leve nøyaktig det samme livet. Jeg fikk se litt av dette da noen nær meg havnet på gamlehjem i en bydel i skjæringspunktet mellom øst og vest i Oslo. Ingen muslimer var å se forresten, disse menneskene var nordmenn på hver sine måter, og det å leve side om side med “de andre” var en ny opplevelse for mange. Integrering er jo et fint ord det, men det tilslører at vi ikke alltid er så like som vi liker å tro, vi som bor her fra før. Så en smule differensiering av tilbudet i eldreomsorgen er jeg veldig for. Og det har ingenting med religion å gjøre.

Kjønnsdelt undervisning. Dette har det vært gjort forsøk med allerede, ikke på grunn av religion, men utifra all den forskningen som viser at gutter får mer oppmerksomhet i klasserommet enn jenter. Norske gutter og jenter, altså. Og det gjaldt både kvinnelige og mannlige lærere, selv om de var oppmerksomme på problemet i forkant. Frp har vært særlig opptatt av svømming og gym, siden endel muslimske jenter ikke kan bedrive slikt sammen med gutter. Helt greit for meg at de kommunene som har svømmebasseng med vann i kan ha svømmeopplæring av jenter og gutter hver for seg. I alle fall når de er i hormonsprengt alder. Da kan det være greit å slippe det andre kjønn. Så ja, kjønnsdelt undervisning er et fint pedagogisk virkemiddel i flere fag. Har ikke noe med religion å gjøre.

Imamutdanning i norsk offentlig regi. Ser jeg ikke poenget med. Så lenge vi har en statskirke, er det naturlig at det offentlige bekoster utdaninnga til prestene i den kirka. Det er imidlertid mange kristne trossamfunn i Norge som ikke omfattes av en slik ordning, nettopp fordi de står utenfor Statskirka. I tillegg til alle de andre trosretningene som finnes, selvfølgelig. Men det kinkige her er at Frp var for en slik offentlig utdanning i 2006, for å lære imamene om norske forhold, mens de nå når forslaget kommer fra muslimene selv, er mot. Nå er det et eksempel på snikislamifisering.

Det var det jeg trodde, det er Frp som snikislamifiserer Norge.