Star Wars: En guttegreie

Da er det tid for en liten Anneundersøkelse igjen: Denne gangen om Star Wars. Arbeidshypotesen er at jenter ikke bryr seg om Star Wars. Det er en guttegreie. Nå var det arbeidshypotesen om tegneserier og, og der tok jeg jo feil, så her er resultatet åpent. Dessuten har vi en Star Wars-interessert prinsesse som til og med har kalt opp en av sine hundre døtre etter prinsesse Leia i filmene. Men teller fru Behn? Sånn egentlig?

Meg selv først: Jeg gir beng. Jeg har sett én hel (eller er det to) film(er) og litt av et par andre. Science fiction er ikke helt min greie, selv om jeg faktisk har lest én roman av Ursula K Le Guin (den ene de hadde på skolebiblioteket på ungdomsskolen) og så elsker jeg Hitchhiker’s Guide to the Galaxy. Men ifølge min ihuga SF-tilhenger av en svoger, så er de guidebøkene for de som egentlig ikke liker SF.

Den ene filmen jeg har sett i sin helhet er av av de nyere, dere vet de som omhandler tida før de gamle filmene og derfor heter Episode One, selv om den er film nummer fem, eller noe sånn. Den filmen jeg har sett, og filmen etter der, bommer totalt fordi de fant absolutt totalt helt feil skuespiller til den ene hovedrollen, som Anakin Skywalker, good guy turning bad og som Natalie Portman liksom skal forelske seg i. (Hallo? Fyren er en dust! Natalie! Løp!) En elendig skuespiller hvis navn skal forbli unevnt. Husker det ikke heller, han har ikke gjort noe annet av betydning hva jeg vet. Det finnes sikkert dokker av alle Star Wars-figurene, da kan vi stikke nåler i Anakin. Eller kanskje noen allerede har gjort det? Siden han har forsvunnet ut i det store intet? (Og ikke gi meg den derre Star Wars-forbannelses-greia.)

Dessuten er Ewan McGregor med i de filmene, og det er tydelig at han kjeder ræva av seg. Spiller dårlig gjør han og. Jeg husker Harrison Ford fra de første filmene, de som jeg bare har sett litt av, men jeg mener bestemt at det ene ansiktsuttrykket han har funker helt fint i en sånn film.

Det var laber respons på Star Wars-forespørselen som ble sendt ut til de ikke-bloggende venninner. Jeg tar det som et tegn på at jeg har rett i min hypotese. De svarene jeg faktisk fikk, tyder ikke på det, men da sier jeg bare at det er de som er mest interessert som svarer på en sånn undersøkelse. (Så, nei, man kan ikke utlede noe som helst fra resultatene fra innringing til debattprogrammer på TV2.)

Såh! May the Force be with you! Kjør debatt!

Det var en gang … et menneske

Egentlig hadde tenkt en stund at jeg skulle skrive noe om den geniale TV-serien Det var en gang … et menneske. Jeg kjøpte den nettopp på DVD, og ungen har sett den ca fire millioner ganger allerede. Særlig den aller første episoden, om Big Bang og den lille cella som blir opphavet til alt liv. “Mamma, de uuutikler seg” sier ungen, når Stein og Stine og Ståle og mester dukker opp i forskjellige varianter.

Jeg hadde tenkt å skrive noe  om hvor fantastisk jeg syntes den var da jeg så den som barn, (ifølge imdb ble den sendt første gangen i 1978 i Norge), og om at den er like fantastisk fremdeles.

Og så hadde jeg tenkt å fnise litt over at serien aldri kunne blitt sendt i USA, dette er jo vranglære for kreasjonister og andre gærninger. Og så dukker dette opp i Dagbladet. Sukk.