Dramatisk på Trøndelag teater

Trøndelag teater tar oppfordringen om å være mer politiske og erklærer Hamsun-fri sone i Hamsun-året 2009. Hamsun var jo nazist, og da er alt annet han måtte ha gjort i livet, som f. eks å skrive fantastisk litteratur, uinteressant. Det er mulig det kommer som en overraskelse på Otto Homlung, men det ville ikke blitt noe jubileum for Hamsun hvis han ikke var forfatter. At han i tillegg var en drittsekk med politiske holdninger vi ikke liker, må vi bare leve med. Å kalle innlegget sitt “Feiringen av en nazist” er ganske teit.

Homlung syns tydeligvis han har historien på sin side, han viser til sin far, krigsseileren: Han ville nemlig vært enig. Da viser jeg til min bestefar, motstandsmannen/gutten på skauen: Han ville vært uenig. Han klarte nemlig å skille mann og verk. Homlung kan, men vil ikke, sier han i Dagsavisen (ikke på nett).

Kunstnerisk syns jeg Homlung er skikkelig langt ute på jordet. Bare hør på dette her:

Allikevel klarte vi ikke helt å finne de helt store mørkebrune tendensene i hans diktning uten litteraturviternes hjelp. Vi ble rett og slett forført, og glemte at kunst helst skal være moralsk oppbyggelig. Estetikken ble viktigere enn etikken. Følgelig må vårt forhold til Hamsun henge sammen med hvilken holdning til kunstens oppgaver vi har. Er vi i Hamsuns vold, må vi samtidig vite at vi støtter en dikter som både er aristokratisk og amoralsk.

Hæ? Jeg har lest/sett/hørt kunst som ikke er moralsk oppbyggelig i det hele tatt – og storkost meg. Litt av et kunstsyn fra teatersjef. Man får håpe repertoaret ikke tar skade.

Nå skal jeg gi teatersjefen litt slack her. Han sier også at Hamsun ikke var noen stor dramatiker, og derfor ikke hører hjemme på teateret. Det er jo greit nok. Ingen hevder at han var det. Allikevel treffer både dramatiseringene og filmatiseringene av romanene mange. (Selv om jeg personlig helst vil glemme en oppsetning av Victoria på den Nationale scene.)

Det blir også littegranne pinlig når Homlung utdyper sitt syn i Dagsavisen (Ikke på nett): Han begrunner standpunktet med at Trøndelags teaters teatersjef ble skutt av Terboven. Hamsun prøvde, ifølge Homlung, å gjøre seg til venns med Terboven. En liten historielekse her: Hamsun prøvde nok ikke så hardt, og han lyktes uansett ikke. Han stod på sitt uansett hvem han snakket med og var ikke akkurat noen omgjengelig mann. Hamsun prøvde å snakke med Terboven om flere ting, bl.a prøvde å han å få rikskommissaren til å omstøte dødsdommene mot noen unggutter fra Grimstad-området. Hvilken konklusjon vil Homlung trekke av det? Verken Thorkild Hansen i Prosessen mot Hamsun eller Ingar Sletten Kolloen i sin Hamsun-biografi fant noen bevis for at Hamsun var medlem av NS. (Marie, derimot..)

Teatersjefen kunne forresten tenke seg å “lage en lørdagsmatiné basert på Hamsuns menneskesyn, nå i disse jødehat-tider.” Da tror jeg han ville finne mye rart og mye motsetningsfylt. Kanskje han ville finne noe morsomt til og med? Noe som passet til ham? Som dette:

Jeg driver i aften og tænker og strider,
Jeg synes jeg er som en kantret Baad,
og alt hva jeg jamrer og alt vad jeg lider
saa ser jeg mig ingen Raad.
Men hvi skal jeg være saa haardt beklemt?
Om hundrede Aar er alting glemt.

Da hopper jeg heller og synger en Vise
og holder mit Liv for en skjøn Roman.
Jeg æter ved Gud som en fuldvoksen Rise
og drikker som bare Fan.
Men hvi skal jeg fare med al den Skjæmt?
Om hundrede Aar er alting glemt.

Saa stanser jeg virkelig heller Striden
og ganger tilsjøs med min pinte Sjæl.
Der finder nok Verden mig engang siden
saa bitterlig druknet ihjæl.
Men hvi skal jeg ende saa altfor slemt?
Om hundrede Aar er alting glemt.

Å nei, det er bedre at rusle og leve
og skrive en Bog til hver kommende Jul
og stige tilslut til en Versets greve
og dø som en Romanens Mogul.
Da er det blot dette som gjør mig forstemt:
Om hunderede Aar er alting glemt.

Livets mysterier

Jeg skjønner ikke hvordan hus kan brenne. Det er meg komplett uforståelig. Jeg tenker mye på dette hver gang jeg prøver å få fyr på peisen i mitt eget hjem. Jeg stapper inn avispapir, flis, tennbrikketter, vedkubber av ulike størrelser – you name it. Er det brennbart, så går det i peisen. (Vi har i en periode abonnert på Fredrikstad Blad, og kan konstatere at avisen brenner like lite som den er lesverdig. Godt man har flere aviser i huset.)

Men så slo det meg plutselig – disse husene som brenner, de er ikke bygd av trevirke fra Plantasjen…

Kriminelle handlinger

Jeg vil i denne posten advare mot Håkan Nesser, Liza Marklund og Anne Holt. Ikke fordi de skriver dårlig krim eller noe sånt, (den diskusjonen kan vi ta en annen gang), men fordi de har skrevet forord til Piratforlagets nyutgivelse av bøkene om Martin Beck, Sjöwall & Wahlöös serie i ti bind. Forord som inneholder spoilers. 

 

De ti bøkene er oversatt på nytt og har fått en fancy innpakning i paperback. Det er som nevnt Piratforlaget som har gitt oss denne gleden. Dere vet, det forlaget de forfatterne som tjener mest startet for å kunne få enda større royalties og dermed tjene enda mer. Og noen av disse forfatterne har fått lov til å skrive forord til bøkene. Og det er disse forordene jeg er sur på. Ikke fordi de er dårlige, for det er de ikke, men fordi noen av dem forteller leseren hva som skal skje. Krimforfattere skriver tekster som inneholder spoilers! Er det mulig? Hvor dypt kan man synke?

Min konklusjon er at de er forord for lesere som alt har lest bøkene og nå skal bytte ut sine slitte eksemplarer med noen stilige fra Piratforlaget. Sånn at forlaget kan tjene enda mer, osv.

Motgiften mot dette trikset er å lese forordet til slutt. Late som det er et etterord. Eller droppe å lese det. Romanene står utmerket godt alene, nemlig. Og etterlater ingen tvil om at forord-forfatterne har plukket opp litt vel mye fra sine læremestre.