Jentegreier

Det hender at jeg besøker diverse forum for å finne ting som gjelder barn. Tips til bursdagsfeiring og sånn. Da havner en gjerne hos sånn mammaene-elsker-å-snakke-om-barn-forum. Jeg sier “det hender” og “besøke” for jeg orker ikke gjøre det så ofte. Riktignok inneholder de endel interessant stoff og gode diskusjoner om sengevæting og grensesetting og sånne ting en mamma som meg gjerne vil ha tips om. Problemet er at de neddynga av grafikk. Og ikke hvilken som helst grafikk. Nei, jeg føler meg hensatt til barneskolen da vi dekorerte alt mellom himmel og jord med blomster og hjerter og søte bamser og jeg vet ikke hva.

I trådene skriver disse mammaene en linje eller to med noe interessant og så tar blomster og hjerter og søte bamser og blunkende smileys og bilder av unger (ikke lurt, jenter) og fanden og hans oldemor 3/4 av plassen på sida. Øyh! Jeg har en liten laptop. Have a heart! Eller forresten, ikke hjerte…

Jenter, inkludert mammaer, er interessert i design&pynt&sånn, jeg har skjønt det. Jeg er også det. Jeg vil ikke ha en blogg i sort-hvitt tettpakka med tekst, den skal ha en farge jeg liker og den skal være fin  osv. Og jeg har med interesse merket meg at interiør- og motebloggene myldrer. Men særlig interiørbloggene og -magasinene er på kraftig kollisjonskurs med mammaene. Jeg syns f.eks alle interiørbloggene Vampus reklamerte for var klin like – alt var hvitt med en dæsj rosa og mørkt tømmer. Jeg er ikke fan av det heller, bare så det er sagt.

Jeg er altså ikke medlem av noen av disse mammabarnforumene, og jeg besøker dem som nevnt sjelden. Jeg gidder rett og slett ikke skrolle meg gjennom barneskole-dilldallet for kanskje å finne noen gullkorn. Så min lille oppfordring til mammaene er å begrense seg litt. Økonomisere med virkemidlene, så å si.

Hjertesukk fra en wannabe kyniker

Av og til klikker jeg meg inn på artikler i nettavisene, ikke for å finne ut mer om saken, men for å finne ut av hva saken egentlig dreier seg om. Selvsagt er det helt bevisst fra nettavisenes side: En juicy overskrift om noe som kanskje er veldig kontroversielt gir masse klikk. Men hva får de igjen i goodwill når de fleste bare tenker “Aargh! Lurt igjen”? Som VGs overskrift om at Bård og Harald skiller lag f. eks. Forsida sier at de skiller lag, artikkelen sier at de går solo og at de ikke er uvenner. Nå er jeg en kynisk gammel bitch, så jeg ble ikke overrasket.

Poenget mitt er at min oppfatning av VG som en spekulativ drittavis blir opprettholdt av sånne overskrifter. Nå bryr dette sikkert VG midt bak, de selger masse aviser og klikk/reklame på dette. Det er bare jeg som skulle ønske at ønske om ggodt omdømme og journalistikk skulle være en del av VGs arbeidsinstruks. Sukk. Så helt kynisk kan jeg da ikke være.

Hender man blir klam av

Helsevesenet trenger flere hender, får jeg stadig høre. Hvorfor det? Hva skal de med dem? Personlig vil jeg ikke ha noen “hender” i helsevesenet. Jeg vil ha en kompetent fagperson. Om denne personen har hender, er det bare fint, men jeg er nok mest opptatt av om vedkommende har et hode.

Hvorfor må de mase om de derre hendene? Jeg oppfatter det som en nedvurdering av den jobben helsepersonell gjør, det er jo bare å dra inn et par hender her og par hender der, så får nok pasientene og gamlingene det bra, skal du se. Trengs det flere hender i finansnæringen? (Ikke akkurat nå altså, men sånn generelt) Vel, nei. Man bruker ikke det uttrykket da. Industrien? Nei. Tannleger, da? Enda de er helsepersonell, så får de beholde hodet. De er ikke hender, de er tannleger. Kompetente fagfolk.

Det snodige er at utviklingen i helsevesenet er motsatt: Det finnes og kreves fagbrev for den minste lille oppgave disse “hendene” og hodene deres kunne tenkes å utføre. Når det kommer til stykket, må de bevise at de vet hva de driver med før de får innpass. Det er bare politikere som maser om at vi trenger hender i helsevesenet. Helsevesenet vil ha fagfolk.

Prisen på plastikk og andre verdifulle ting

Med fare for å høres ut som en gammel tante: Barn nåtildags lærer seg ikke å sette pris på ting. Vi fikk ett og ett klistremerke, dagens barn får pakker på minst 20. Alle tegneserier for barn er vedlagt en leke, en plastdings som går i stykker ganske raskt. Alle disse småtingene koster nesten ingen ting. Så de lærer seg ikke å sette pris på ting – tingene koster jo ikke noe! Det er bare å kjøpe nytt. Og de tingene som koster noe punger tydeligvis foreldre og besteforeldre ut for uten å blunke.

Det er ganske mange tegneserier for barn for tida, noen av dem er ganske fæle og reproduserer kjønnsstereotypier som om vår sivilisasjon sto på spill. Disse glossy og rosa blekkene styrer vi unna, vi har satset på gode gamle Donald. Men Donald har også en plastdings i hvert nummer, og til glede for nye lesere kan jeg ta en kjapp gjennomgang av høydepunktene, deres beskaffenhet og skjebne:

• Et spionsett med spionpenn og lommelykt med blått lys. Pennen uten blekk. Spissen ble trykt inn nesten med det samme.
• En liten plast-mann med fallskjerm av tynn plast. 14 tynne tråder mellom fallskjermen og mannen. Tvinner seg i hverandre, umulig å løse opp. Gir fallet noe begrenset effekt.
• Et stempelsett med Donald-fjes. Fire stykker i forskjellige farger, med Mikke Mus-ører på lokkene. Nesten uten blekk. Mikke Mus-ørene knakk raskt av.
• Et dinosaur-skjelett i plast. Skjev konstruksjon, veltet hele tida. Knakk raskt et kjevebein.
• Figur i plast: Lille hjelper, med lyspære til hode. Lyset gikk ganske raskt.
• Pakke med 80 klistremerker. Forskjellige motiver. Lette å fjerne.
• “Monster-egg”. Plastboks fylles med vann. Egget inni vokser. Slå i stykker boksen og ta ut gummidinosauren. Dino krymper når den blir tørr. Mest morsomt mens det vokste.
• Gjør det selv-sprettball. Plastdings fylles med fargepulver og vann. Blir sprettball som ganske raskt blir steinhard.
• Kinasjakk i reisestørrelse: Andeby-sjakk. De bittesmå plastkulene legges i små rom med lokk på selve brettet. Praktisk, med mindre kulene har havnet andre steder, f.eks i støvsugeren.
• Armbrøst i plast, med plastpiler med sugekopp. Armbrøstet knakk ganske raskt, pilene noe seinere.

Eneste måten å unngå alt plastdritten på er ved å abonnere på Donald-bladet. Og merk at prisen er den sammen med eller uten “ukens vedlegg”. Man kan dog få kjøpt dritten for NOK 10,- ved henvendelse til redaksjonen. Det er de ikke verdt. Så nei, det er ikke så rart om dagens barn ikke lærer seg å verdsette ting.

Om journalister, etterrettelighet og tilliggende herligheter

Blir ikke journalistene flaue? I løpet av sine studier lærer de om integritet, Vær varsom, kildevern og den fjerde statsmakt og så kommer de ut i den virkelige media-verden og produserer søppel.

Er de ikke flaue da? Når de gang på gang presenterer nyheter og ikke-nyheter sakset og klippet og klippet i hjel så ingen kan stole på innholdet?

Ganske ofte vrenger de på intervjuobjektenes utsagn, slår dem opp på førstesida og får andre til å kommentere saken. Problemet er jo at alle diskuterer helt feil sak! Vedkommende har ikke sagt dette. H*n har heller ikke rast mot noen eller skjelt ut noen.

For ikke lenge siden fikk Olav Tufte så øra flagra fordi han ifølge Dagbladet mente foreldres yrkeskarriere skadet barna. Andre aviser og bloggere fulgte opp. Nå er Olav Tufte medlem i samme fagforening som meg, og i siste nummer av tidsskriftet vårt leser jeg dette:

Så når de ringte fra Dagbladet og spurte meg om kombinasjonen barn og karriere, svarte jeg at karrieren kan ødelegge for barna. Men i overskriften var dette kan borte. Om den journalisten ringer igjen, garanterer jeg at han får seg en ørevarmer.

Og da spør jeg: Hva er vitsen? Bortsett fra store overskrifter, store diskusjoner med høy temperatur – om noe som er oppdiktet! Og jeg spør igjen: Er de ikke flaue?

PS. I forbifarten fikk jeg med meg et tegn på at ansatte i Dagbladet ikke nødvendigvis forstår hvordan tingene fungerer. Marie Simonsen var på Dagsnytt 18 og klarte å si noe sånt som at Kristin Halvorsen hadde gått ut på førstesida av Dagbladet og fortalt om at hun hadde hat-bilde Dagfinn Høybråten på kontoret. Nå har finansministeren i Norge mye makt, men hun bestemmer ikke hva som skal stå på førstesida av landets aviser. Akkurat dét klarer avisene å føkke opp sjøl.

Min første tegneseriekjærlighet

De fleste menn jeg kjenner som var gutter på 70-tallet har Månestråle som sin første tegneseriekjærlighet. Det er liksom ingen over, ingen ved siden. Kvinner jeg kjenner som var jenter på 70-tallet har liksom ikke det forholdet til tegneserier. Trodde jeg. En uhøytydelig spørreundersøkelse blant kvinnelige bekjentskaper ga imidlertid flere panegyriske beskrivelser av tirsdagene, når de nye bladene kom, og avslørte at Sølvpilen var den absolutt største helten. Unntatt for meg, da. Min første tegneseriekjærlighet var Kaptein Mark.

Da jeg prøvde å finne ut mer om min helt, dumpet jeg borti en quiz i Aftenposten om “Tegneseriefigurer (sterkt 70 og 80 talls inspirert)”. Jeg fikk 18 poeng av 25 mulige og attesten: “Nachspielet med deg når vi har gjort oss ferdig med Deep Purple og Arsenals lagoppstillinger rundt 1980 tegner til å bli riktig hyggelig”. Dette var med andre ord en quiz for gutter. Men det var liksom litt sånn, tegneserier var en guttegreie. Og som undersøkelsen min viste, interessen var der, vi snakket bare aldri om det. Jeg trodde jeg var unik. Jeg hadde en onkel i Hjemmet og leste Tempo da jeg var seks.

Kaptein Mark var i Præriebladet. Mulig han var i egne hefter og, uansett har jeg ikke noe av det idag. Min helt sloss sammen med Ontario-ulvene mot rødjakkene i den engelske hær i Canada, mot slutten av 1700-tallet. Serien ble tegnet av et serieskaper-kollektiv som kalte seg Esse Gesse, Som i alle tegneserier av det slaget, (OK, som i Sølvpilen, da) hadde han to kompiser, en tjukk og en tynn, hhv. Mr. Bluff og Triste Gufas, og en usannsynlig stygg hund, Flok. Han hadde en blond kjæreste, Betty, men henne kunne jeg symptomatisk nok ikke huske noe særlig av.

Researchen viste at dette er stort i Tyrkia, og dette bildet fant jeg der:
Il Tyrkia heter han Kaptein Swing og i opprinnelseslandet Italia Il commandante Mark. Kaptein Mark er ikke kaptein Miki! Det er mange som tror det, nemlig. Og Triste Gufas har gått inn som et uttrykk i det norske språk. Kult!

Ved en seinere anledning kan jeg jo skrive mer om tegneseriehelter og -kjærligheter, som Løytnant Blueberry eller Bernhard Prince. Eller racerkjørerne Mark og Steve (uttales rett fram, tenk!) i Valiant-teamet. Hm. Vi snakker ikke akkurat fotformsko, myke verdier og i takt med sin feminine side her. Tegneseriene på 70-tallet var ikke nødvendigvis i takt med tida

Stor jente nå

Og nå snakker jeg om meg selv, ikke mitt avkom. Jeg er ei stor jente som fikk ei lita ei og gjenoppdaget gleder jeg hadde glemt. Puslespill, fargebøker, barnesanger og -regler… Vi gauler i vei på sanger jeg ikke har tenkt på de siste 30 åra. Og en kveld måtte jeg bare snike meg til å fargelegge prinsesser i fargeboka hennes. Det er jo så moro! Hun viser oss veien tilbake til barndomslandet, kan man si.

Men det var altså noe pussig å se på den i alle henseende store svogeren min sitte og perle et kjede i grønne treperler….

Jeg vil ikke danse!

Og jeg vil i hvert fall ikke se på Skal vi danse på TV2! Jeg har sett det én gang, det var artig nok, men ikke noe jeg har tenkt å bruke tida på. Og nå nekter jeg av bare surpomp-het. Det er jo faen meg over alt! Tabloidene og Se & hør nå skriver om hvert eneste lille dansetrinn utenfor og innenfor TV-studio. Jeg aner ikke hvem Jenny Skavlan er, trist for henne at hun ikke gikk videre (for det var det jo umulig ikke å få med seg), men det interesserer meg bare så utrolig lite.

Misforstå meg rett, media skal skrive om hva de vil, det er den massive dekningen dette showet får som irriterer meg. TV-programmet til Grosvold sliter i konkurransen, leser jeg i avisen. Ja, det er rart! Hvor mye skriver media om henne og showet hennes? Hvor mye skriver de om Skal vi danse? Mikkel Gaup ble omtalt som Danse-Mikkel på forsida av VG Nett (de har faktisk forandret det nå). Jeg tror de fleste hadde skjønt hvem det var snakk om selv om de brukte “bare” navnet hans… Hvor mange av artiklene under Rampelys hos VG handler om Skal vi danse?

Det slo meg forresten at Skal vi danse kan ha erstattet Idol hos VG. Klarer de bare én TV2-serie om gangen? Og hvor mye betaler TV2 VG for å teppebombe oss med artikler om seriene deres?

(Og ser du etter lenker til Skal vi danse-artikler – så får du ikke dem av meg!)

Ikke Storebror, men Norge.no

Norge.no setter endel kvalitetskriterier for hvordan offentlige hjemmesider og tjenester på nett skal se ut. Så her i kommunen prøver vi jo å følge dem, da, men det er ikke så lett:

2.13 » Er teksten på nettsidene forståelig og enkel å lese? 
“Lix-tall 39 eller lavere”. Gresk? Vel, det finnes en svensk side, Lix, som regner ut lesbarheten i den teksten du har skrevet. “Lix är baserat på medeltalet ord per mening och andelen långa ord (ord med fler än 6 bokstäver) uttryckt i procent.” Korte setninger med korte ord er veien til Norge.nos hjerte, men det er sånt jeg syns er slitsomt å lese. I tillegg fant jeg ut at siden dette er en “dum” maskin, så teller den punktum som slutten på en setning uansett. Mye av det jeg legger ut på kommunens hjemmesider har en dato, (påmeldingsfrist osv), og 30.09.2008 blir da tre setninger. Eller fire, hvis jeg bruker kolon. Kulepunkter er også en uting, for da bruker man jo vanligvis ikke punktum. Dermed ender en raskt opp med en setning på over 100 ord. Det er vel overflødig å si at jeg aldri har brukt Lix på annelandet. På det kommunale stoffet havner jeg stort sett over rundt 42. (En tilfeldighet? Neppe.)

Inndelingen er forøvrig som følger:
< 30 Mycket lättläst, barnböcker
30 – 40 Lättläst, skönlitteratur, populärtidningar
40 – 50 Medelsvår, normal tidningstext
50 – 60 Svår, normalt värde för officiella texter
> 60 Mycket svår, byråkratsvenska

3.5 » Har nettstedet lagt til rette for innsyn i postjournal, saker og møter, o.l?
Norge.no sidestiller det å publisere brev i fulltekst og en elektronisk tjeneste for å be om innsyn i dem. Det er bra. Nå er det noen kommuner som publiserer all korrespondanse i fulltekst, mens andre velger å la være. Det er et bevisst valg. Kommuner driver med mye personsensitivt og både risiko for å gjøre feil og konsekvenser er store. For å unngå feil må absloutt alle brev leses nøye og evt sladdes før de publiseres. Hvis ikke, havner personnummeret til menn med sokker i sandalene og masse penger på nettet. Jeg ber selvsagt for min syke mor her, det er en jævla jobb og vi har for mye å gjøre som det er.

Det er andre grunner til at vi ikke publiserer brevene og. Er folk flest klar over at det de da skriver til oss havner på nettet og kan være søkbart på Google? Av og til virker det som om folk ikke skjønner at det de skriver blir arkivert en gang. Dessuten risikerer vi å appellere til kikkermentaliteten. Trenger alle å få vite alt hele tida? Vi risikerer at ikke bare Storebror ser deg, men ikke minst naboen din, eksen din, hvem som helst.

Alle har rett til innsyn, men da foretrekker vi at du kommer og spør. De fleste kommuner legger uansett ut alle sakspapirene som skal behandles politisk, men vær obs på at også der er det sladdet og skjermet etter alle kunstens regler. Alle har rett til innsyn, men ikke i alt.

Det er mange kriterier som egentlig kunne samles i “Er det for mye informasjon på sida?” “Er det i det hele tatt mulig å finne fram?” Jeg blir litt misunnelig når jeg ser sånt som dette. Jeg finner ingen ekstra poeng for å bruke fri programvare blant kvalitetskriteriene, forresten.

Så nå skal altså Norge.no teste oss og vi skal konkurrere med andre kommuner. Asker kommune, de som publiserte Røkkes personnummer, har forresten vunnet to år på rad. Ja, ja. Noe skal vel Norge.no også ha noe å bruke tida på.