Alt var som kjent bedre før

Jeg hører på radio mens jeg jobber. En dustekanal, men den eneste jeg får inn. Kanalen spiller “Dagens hits og klassikerne fra igår”. Plutselig gikk det opp for meg at jeg hadde plassert to-tre sanger i helt feil kategori.

• Billy Idol-låta jeg aldri hadde hørt viste seg å være Love is Noise med  The Verve.
• Eagles-låta fra den tida det begynte å gå utforbakke med kreativiteten viste seg å være All Summer Long med Kid Rock.
• Motown-låta jeg ikke helt kunne bestemme meg for om var ekte eller en pastisj var Mercy med Duffy.

Da føler jeg meg liksom littegranne gammel. Og jeg er ikke helt fortrolig med kanalens bruk av bregrepet “klassiker”. Spillelista inneholder uforholdsmessig mye Genesis og ikke noe puddelrock.

Omorganisering, tjo hei!

Der skal visst omorganiseres nær oss. Nå er jeg en kynisk gammel bitch som har vært ute en omorganiseringsvinternatt før, og min erfaring tilsier at omorganiseringer kan deles inn i tre kategorier utifra:

a) et genuint ønske om å oppnå en mer effektiv ressursutnyttelse og bedre måloppnåelse

b) et genuint ønske om å gi enkelte medarbeidere høyere lønn

c) et genuint ønske om å bli kvitt enkelte medarbeidere

Den nevnte omorganisering skal flytte litt på noen, sette dem inn i et hierarki der det ikke var noe fra før, men lar oppgavene bli omtrent de samme som før. Så jeg tror vi her snakker om en b).

PS. Når jeg tenker meg om, så er det en til. Vi legger til kateogrien d) et genuint ønske om å omorganisere fordi alle andre gjør det. Høyskolelektor Åse Thomassen kom meg i forkjøpet i en kronikk i Dagsavisen i dag.

De olympiske leker: Epilog

I løpet av dette OL ble jeg eksponert for langt mer sandvolleyball for kvinner enn jeg satte pris på. Volleyball er i utgangspunktet ikke min sport, men jeg kan litt om det etter å ha blitt tvunget til å spille det på ungdomsskolen og kan liksom følge litt med. Jeg skjønner at sandvolleyball er enda mer krevende for utøverne og dessuten er det lettere å følge med på bare fire spillere av gangen. OK. Men sandvolleyball for kvinner er bare egnet til å provosere.

Av en eller annen grunn mener det internasjonale forbundet at kvinner bare trenger undertøy på når de spiller. (Menn trenger tydeligvis mer klær. De trenger ikke stille i bar overkropp, som jo ville være en logisk konsekvens av vedtaket.) Det er TV-vennlig, jeg skjønner det, men da forutsetter forbundet allerede at det stort sett er menn som ser på. Jeg lot meg også provosere av at kvinnene hadde fornavn på drakta, unnskyld BHen, istedenfor etternavn. For liksom å trekke assosiasjonene enda lenger i en retning som ikke har med sport å gjøre.

Og akkurat da jeg lurte på den prinspielle forskjellen på gjørmebryting og sandvolleyball for kvinner, kom Zofies verden med denne:

Eller vi kan se det på en annen måte: Det står respekt av det forbundet har gjort. De innrømmer høyt og tydelig at de er gamle griser – og de står for det!