Muslimene og de andre

Jeg er glad jeg ikke er muslim. For da ville det ikke være grenser hvor mye jeg ble krevd å skulle ta stilling til i all offentlighet og hvor mye faenskap jeg måtte ta ansvar for – bare av den grunn at jeg tilfeldigvis var muslim og at det fantes andre muslimer i verden som drev med litt av hvert. Og forresten – det “å ta stilling til” betyr i denne sammenhengen “å ta avstand fra”.

Som dødsstraff av homofile. Noen såkalte muslimske land driver med dette. Siden jeg i dette tenkte tilfellet ville bodd i Norge, et land der både dødsstraff og diskriminering av homofile er forbudt, ville mine meninger ha liten betydning.

Blir andre trossamfunn avkrevd liknende svar? Finnes det en avkrysnings-liste der de som svarer “feil” blir truet med tap av offentlig støtte? Riktignok en tom trussel, siden tildelingskriteriene ikke sier noe om politisk korrekte holdninger hos mottakeren. Må alle hinduer svare for alt Tamiltigrene finner på? LTTE fant opp selvmordsbomberen, f.eks. (De tok dessverre ikke patent på metoden.)

Mange kristne sekter ville scoret dårlig på f. eks spørsmål om kvinnens plass. Deres holdninger ville ikke være forenlige med norske lover mot diskriminering av kvinner, homofile og sikkert flere og. Hva med å spørre dem? Og kreve svar i all offentlighet? Gjerne over en helside i avisen, med en oppfølgingshelside med statsråden dagen etter?

Det finnes til og med tilhengere av dødsstraff her i landet. Hva med dem? Deres holdninger er i strid med loven. Skal vi bølle litt med dem?

Det finnes religioner med en sentral religiøs ledelse, som Paven i katolisismen, som kan bestemme hva som er den rette lære. De fleste land med et flertall av katolske innbyggere har skilt kirke og stat og lager lover uavhengig av hva paven sier. Det finnes også religioner uten en sentral ledelse, som blant protestantene og i islam. Hva enkelte råd, rådgivere eller selvoppnevnte ledere mener vil ikke ha noen betydning for hva de andre skal mene. De står fritt til å gjøre seg opp en mening. (Det kan, som antydet over, være litt forskjell på menn og kvinner her.)

De fleste mennesker er klar over at det enkelte land lager sine egne lover (EU er en forstyrrende faktor her, men det er en annen sak). De fleste mennesker er også klar over at de må følge disse lovene. De kan være uenige i dem, som f. eks Frp og alkohollovgivningen, men de vet at de må følge dem. De vet også at om de ønsker å forandre på lovene, så finnes det framgangsmåter for det. Det er ikke gitt at de kommer noen vei, men slik er livet. Hva de ellers mener basert på tro, fordommer, egennytte eller hva det måtte være, er egentlig underordnet. Lovene ligger fast til Stortinget sier noe annet.

Kan vi få litt muslim-fred nå?

Det enkle liv og de enkle mennesker

Anders Heger har kalt Frp formynderparti i sin kommentar i Dagsavisen, og Frp-sympatisører iler til. (Jeg lurer litt på om det er organisert, de fyller kommentarfeltene hos Dagsavisen nå om dagen, men på den annen side skriver avisen ganske mye om Frp. Ikke alt er like bra.)

Frps formynderi består i å forvalte folk flests smak. Frp vet jo som kjent hva folk vil ha. Uten at de dermed gidder å forklare oss hva de mener med f. eks elitekultur. Men det er noe annet som er mitt ærend i dag. Er Frpere enkle mennesker? Hver gang generalsekretær Geir A. Mo ytrer seg syns jeg han avslører seg som en enkel mann. Han er bare opptatt av enkeltsaker og tillegger folk ganske enkle motiver. Han mener f. eks at Dagsavisen bare skriver stygt om Frp fordi partiet vil fjerne pressestøtten og dermed avisen. (I tillegg avslører han at ikke helt har oversikt over emnene “pressestøtte” og “media i Norge”, men det kan vi ta en annen gang. ) En av Frp-kommentatorene til Hegers innlegg sier det sånn:

Heger bør spørre seg om ikke dette allikevel er tilfredsstillende for et folk, der velgere finner ut av hvilke partier de ønsker å støtte basert på enkeltsaker. Enkeltsaker, Heger. De samme enkelte sakene som andre partier fremmer, og deres velgere identifiserer seg med.

Jeg tenker ikke sånn i det hele tatt. Og jeg tror jeg tilhører folk flest der. Og jeg tror ikke dette er et høyre-venstre spørsmål, heller. Men jeg tror absolutt at dette er en tankegang som blir mer og mer vanlig.

De fleste av oss tenker (fortsatt) på flere saker av gangen, saker som henger sammen, og vi tenker ikke bare på oss sjøl og vår egen situasjon. Frps politikk ville ikke få så store konsekvenser for meg personlig, ikke sånn som min situasjon er nå. Økonomien min kan takle økte utgifter til kulturtilbud som kinobilletter og til helsetjenester, og billig bensin og sprit ville ikke hatt så stor betydning.

So what? For det første tenker jeg på at ikke alle er i min situasjon. Det er ikke bare jeg som bor i dette landet. For det andre tenker jeg på landets økonomi, på de store sammenhengene. Tåler vi å bruke opp oljepengene på veier? Når oljen er slutt er også oljefondet tomt, siden det stort sett er investert i oljeavhengige foretak. For det tredje tenker jeg på miljøet. Vil jeg at hummeren skal utryddes fordi fisket ikke strammes inn, at byene skal kveles av forurensing fra biler?

Med min tankegang er Frp et skikkelig dårlig alternativ.

(Åse Schmidt kan forresten være ganske morsom. Hun er redd prisen på hummer vil stige hvis det fiskes mindre enn i dag. Åse – det kalles markedsmekanismer. Tilbud og etterspørsel, you know? Men det er klart, det er mye lurere å fiske masse for å holde prisene nede – helt til det er tomt.)

Forskjellen på Dagbladet og VG er at Dagbladet gjør det med dårlig samvittighet

I alle fall liker vi å tro det. Vi har helt forskjellige forventninger til VG og Dagbladet. Vi vil så gjerne at Dagbladet skal være bra, selv om det strengt tatt er en stund siden det var det. Hvorfor har vi denne godheten for Dagbladet? Fordi de har vært noe annet? Fordi det var avisen med de skarpe penner, som drev intelligent gravende journalistikk og der intelligensiaen publiserte sine dikt og essays?

Jeg spør fordi jeg har det sånn sjøl og fordi jeg har oppdaget en ny trend innenfor “vi som elsket Dagbladet”-segmentet. Det har vært mange blogginnlegg av typen “Fy faen for en forside Dagbladet har i dag” – jeg gidder ikke lete fram linker en gang, dere skjønner hva jeg mener. For litt siden begynte det imidlertid å komme poster av typen: “Se! En god artikkel i Dagbladet!” Henvisningene sier ikke: “Her er en interessant artikkel jeg syns dere bør lese”, nei den sier “Se her – en av landets viktigste aviser har faktisk kompetente medarbeidere og de får artiklene sine på trykk!” Flere har også trukket fram journalisten Birger Emanuelsens artikkel, der han går i dialog med sine lesere i kommentarfeltet. Nå har det faktisk skjedd før, da Dagbladet publiserte en artikkel av vanlig standard om John Christian Elden og hans Facebook-”venner”. Elden gikk inn i kommentarfeltet og journalisten måtte svare og korrigere opplysninger. En nettavis som kommuniserer med sine lesere, wow!

I alle fall, Dagbladets opplag stuper, medarbeiderne flykter og vi lesere begynner altså å kommentere det når avisen publiserer gode artikler. Jeg føler meg styrket i troen på mine konspirasjonsteorier om at Anne Aasheim ble ansatt for å senke Dagbladet.