Seminarhelvetet III

Før middagen er det vorspiel i baren (der det ikke ubetydelige drikkepresset innledes) og så middag. Som nevnt skulle middagen begynne klokka ni – bare tolv timer etter arbeidsdagens begynnelse. Middagen krydres med gaveutdeling, ledet av våre nye venner. I familien min skal alle julegaver åpnes i andres påsyn – her skal de også sendes rundt for nærmere studier. Slikt tar tid og promillen får tid til å heves. Gavene fra meg og til meg treffer litt blink. Men vi må videre i programmet! Alle må ta med seg vinen sin fra middagen, mere ordnes (nevnte jeg drikkepress?) og vi fortsetter til seminarrommet.

En av gutta vil gjerne vise oss hvor kul han er og gi seminaret et litt uformelt preg (..æh..), så han forteller oss om en artist han beundrer stort, (han har med CD), en artist som falt og reiste seg igjen og hvis hjemland han konsekvent uttaler feil. Restaurantsjefen har fått med seg at det drives skjenking på seminarrommet i strid med regelverket, og er ikke blid. Den kule gutten vil fortsatt gjerne vise oss at han er språkmektig, og svarer blidt på sjefens språk. Eller noe som likner. Litt. En av de andre gutta må trå til og ta med seg sjefen ut på gangen for å snakke ham rundt og roe ham ned. “Massere ham litt”, som han kaller det. “Ja”, tenker jeg, “det er sånt de kan, snakke folk rundt, selge, overtale.”

Tid for rollespill! Flere kursdeltakere er nå ganske pussa, så rollespillene får stor applaus og mange .. eh.. fruktbare kommentarer.

Så deler vi ut CD’ene. Jeg øyner et håp om at denne skal deles ut til oss selv, vi har jo snakket om hvor viktig det er å rose oss selv, ikke sant? Men nei, den skal deles ut til en kollega vi setter spesielt pris på. Etter den demokratiske gaveutdelingen tidligere på kvelden føles dette urettferdig. Man har forskjellige roller på en arbeidsplass, noen tar seg f.eks av de nye. Noen ser dette og tar ansvar, sånn at de nye også får en gave. Gavene fra meg og til meg treffer ikke blink i det hele tatt.

Etter en kort oppsummering ispedd fyllerør avsluttes den offisielle delen av programmet så kl. 00.30. På dette tidspunktet er jeg irritert på grensen til rasende, så jeg går rett i seng og bestemmer meg for å melde seg frivillig til å passe butikken under neste seminar.

Epilog:

I ettertid har jeg jo tenkt litt på hva jeg vil ha ut av slikt seminar, og om jeg er interessert i seminarer overhode. Faglige seminarer vil jeg mer enn gjerne ha, problemet oppstår når en egentlig bare vil samles utenom jobb, reise bort og ha det hyggelig sammen. For å få penger må en da finne på noe faglig i tillegg, og da ender en gjerne opp med en coach/inspirator/motivator/svindler.

Kan ikke noen stoppe disse seminar-profitørene? Si at “nei, nå holder det, dere, det var moro så lenge det varte, alltid kjekt å bo på hotell og spise god mat, men dette er nok litt i overkant dyrt og innholdsløst. Og dere andre, nå går vi og gjør noe som styrker moralen, arbeidslysten og samholdet – vi går og bowler og spiser pizza!” Må da være greit for Finansdepartementet?

Seminarhelvetet II

Seminaret fortsetter med litt popularisert, evt tabloidisert, medisinsk vitenskap (hjernevinningene går i slake bølger, vår oppmerksomhet går i bratte kurver, hjernetrådene er to km lange), etterfulgt av litt fysiske øvelser for å la de to synkroniseres. (Eh…)

Dermed bærer det ut to og to, der den ene leder den andre som holder øynene lukket rundt i gangene, og så bytter vi rolle. Festlig innslag med mye latter og fnising. Og så er spørsmålet: “Hva følte dere nå?” Vi jobber med sinnsstemninger, må vite.

Så skal det bli flere øvelser. Vi deles i grupper på tre der alle får forskjellige oppgaver som er ukjente for de andre. Jeg har meldt meg først (faen!) og må dra i gang et intervju av de to andre om ferieminner. (Æh…) Den ene har fått i oppgave å være negativ og distrahere, og det gjennomskuer jeg såpass raskt og blir såpass sur at hele opplegget detter i dass. Jeg ønsker hele tida at jeg tar feil, at de kule gutta vil avsløre et snedig opplegg og at det skal være bra. Men nei, jeg er havnet i seminarhelvetet.

For å understreke dette med sinnsstemninger ser vi en scene fra en populær film for å se hvor flink regissøren er til å skape stemninger (og hvor flinke gutta er til å ødelegge den når de ikke å behersker PCen de bruker.) Og så snakker vi litt om samspill og grensesetting i jobbsammenheng. Den store kule gutten illustrerer dette ved å dytte den lille kule gutten i veggen. Her er det flere gode eksempler man kunne brukt fra dagsaktuelle saker, men da måtte jo gutta lest noe annet enn svindelkonsulentbyråenes aksjekurser, så det utgår.

Så kommer vi til rosinen i pølsa: Hver deltaker får en konvolutt med et kort og beskjed om å handle gave til den personen som det står i kortet pluss en CD vi liker spesielt godt. I kortet ligger også 500,- kroner. (Ikke rart kurset er dyrt)

Off you go! Middag klokka ni! Og etter middag er det, hold dere fast! Rollespill! Jippi.

Det blir drosje til nærmeste kjøpesenter, litt akkedering (øvelsen skal også brukes for at folk skal klare å bli enige om ting og avtale ting, ikke sant? Samarbeid, ikke sant?), så litt sjokk-shopping, pølse på Narvesen (det er nemlig ikke lagt opp til matservering mellom lunsj klokka ett og middag klokka ni) og drosje tilbake igjen.

Mens de andre jobber med rollespill-framføringene sine trekker jeg meg mektig irritert tilbake til rommet mitt for å få litt alenetid. Klokka er nå godt over normalarbeidstid, uten at det ser ut til å plage andre enn meg. At seminar- opplegget også har vist seg å være mer eller mindre blottet for innhold ser heller ikke ut til å plage andre enn meg.

Fortsettelse følger.

Seminarhelvetet I

Jeg har vært på seminar. Dere vet, sånt “Vi gutta med selger-erfaring sjarmerer/overtaler alle disse middelaldrende damene i offentlig sektor og lager en lekker kurspakke med lite innhold. Nye begreper med kjekke forkortelser er et stort pluss, skal vi se, hva med GIDO – Gøy i det offentlige? Den passer bra til omstillingspakka vår for kommunal sektor”-opplegg. Dere kjenner lusa på gangen, ja?
Ja? Da går vi i gang!

Av hensyn til lesernes sjelefred er krøniken fordelt over flere poster/dager.
Jeg kan jo også nevne at jeg fra før er kraftig vaksinert mot seminar-dilla som florerer i både privat og offentlig sektor, og som som oftest bare inspirerer til Bullshit-bingo. Nå dro jeg allikevel på seminar med en positiv grunnholdning, jeg jobber sammen med fine folk på en trivelig arbeidsplass og så fram til å komme ut av byen, bo på fint hotell og spise god mat i godt lag. Faglig påfyll er et pluss, men intet must, det har (arbeids)livet lært meg. Bare jeg slipper rollespill, så.

Først er det tid for litt stemingsskapende oppvarming:
Musikk er viktig. Før vi begynner og i alle pauser spiller gutta populær soulmusikk på ghettoblasteren de har med. En av damene som har vært på seminar med gutta før (les: blitt sjarmert før) kaller det “å være på fest med gutta”. Da har vi satt tonen, liksom.

Gutta presenterer opplegget tilpasset den viktige administrative prosessen kommunen er inne i, og som jeg aldri har fått helt tak på. Jeg skjønner at det dreier seg om mange og viktige seminarer og møter for ledelsen.
Gutta krydrer presentasjonen med anekdoter fra sine spennende liv, tegner noen fine grafer og skryter subtilt av sin store kompetanse, men sørger for å holde seg på overflaten av hvert tema. De kan jo egentlig ikke så mye, så her gjelder det å flyte på sjarmen.

Gutta starter pent med gruppe-diskusjoner rundt selvfølgeligheter (Hvordan opplever vi ros og anerkjennelse? Er det viktig for oss i arbeidet?) Spørsmålene var faktisk ganske bra, åpne nok til at man faktisk kunne si noe fornuftig og lukka nok til at man ikke havna langt ute på feil vidde.
Diskusjonen foregikk etter speed-datingprinsippet: Grupper på tre, én person ble sittende og alle andre byttet plass en fire-fem ganger. Gutta følger med i tiden, ingen tvil om det.
Selv en så kritisk seminar-deltaker som meg er stort sett positiv.

So far so good. Fortsettelse følger.