Det er fem år siden nå. Siden jeg måtte tilbringe fire døgn på Ullevål sykehus med et nyfødt barn. Barnet var ikke helt perfekt, derfor ble vi der så lenge. I løpet av disse fire døgnene på pasienthotellet så jeg én – 1- ansatt to ganger. Ellers var det en jevn strøm av jordmødre, barnepleiere og gudene vet hvem andre. Det viste seg bl. a at svenske jordmødre tar seg en arbeidsøkt på rundt ti dager i Norge for å spe på inntekten. En av dem kom og presenterte seg nemlig. For å si fra at hun var der hvis jeg trengte henne og sånn. Da var jeg så sliten at jeg nesten skreik til henne. For det hører også med til historien at det ikke helt perfekte barnet ikke klarte å die, og ammeproblemer, nei det finnes ikke på Ullevål. Så jeg tror at mellom 12 og 15 mennesker, (jeg ga opp å telle) klemte i puppene mine i løpet av de fire døgnene. Alle måtte få forklart den samme historien og alle måtte prøve de samme grepene (bokstavelig talt).
Jeg forlot Ullevål som en blant de 2% av nybakte Ullevål-mødre som ikke ammer. Men det er ikke Gro Nylander og disiplene hennes jeg vil kritisere her. (Ikke i denne omgangen, kanskje en annen gang, de fortjener det) Nei, det er den uforståelige praksis helsevesenet i alle ledd i hele landet anser som den naturlige: Det høye antallet deltidsansatte.
Flere kommuner har nå prosjekter som heter en variant av “Uønsket deltid”. Poenget er å samle stillingsbrøker og sørge for at folk får stillinger det går an å leve av og færrest mulig arbeidsforhold. Jeg har allerede forklart hvordan høy grad av deltid gir dårlig kvalitet på helsetjenesten, og ikke faen om det er noen fordel for de som må jobbe i sånt system, heller. Fagforbundets blekke Fagbladet gjorde en undersøkelse blant sine medlemmer om hvem som hadde den minste stillingsprosenten, og fant noen med en 6% stilling – men vedkommende ville ikke stå fram. Slike prosenter finnes i kommunen min også, men f. eks 18% er mye vanligere. Og da sier det seg selv at en må skaffe seg flere småstillinger og ta de ekstra- og vikarvaktene en kan for å få det til å gå rundt.
Fra en kommunearkivars synspunkt er det arbeidsavtalene som er problemet. De skal registreres og arkiveres, og når enkelte har 3-4 arbeidsforhold, de fleste av dem midlertidige, så sier det seg selv at dette blir ganske mye jobb. Og dette kan da umulig være noen rasjonell form for personalforvaltning?
Ville en mannsdominert bransje funnet seg i slike arbeidsforhold? Og hvordan kan noen tro at kvaliteten på helsetjenestene kan holde et høyt nivå med slike tilstander? Er dette villet politikk eller er det bare blitt sånn? På tide å snu er det uansett. Ellers vil jeg si at jo lenger jeg holder meg unna helsevesenet i et av verdens rikeste land, jo bedre. Flere barn er uaktuelt.
