Affirmative action

Aftenposten m.fl melder i dag at innvandrere skal kvoteres inn i statlige stillinger. Det er et tiltak jeg helhjertet støtter. Ikke fordi jeg er en sånn teit politisk korrekt gjøk, men fordi jeg har fulgt ansettelsesprosesser på nært hold og sett hvor mange dårlige unnskyldninger folk finner på for å slippe å ansette innvandrere. Jeg antar at det ikke er bevisst, jeg håper i alle fall det, men det er ingen tvil om at litt positiv diskriminering hadde gjort seg. Det er sjelden den formelle kompetansen det står på, for å si det sånn.

Det er mange dårlige unnskyldninger ute og går for å slippe å ansette kvinner også, forresten. Jeg har fulgt mange nettdebatter der statsfeministene henges ut for å kvotere inkompetente kvinner inn i stillinger & styre & stell. Vel, glem det. Det skjer ikke.

Det kvoterings-kritikerne ser ut til å glemme, er at radikal kvotering, dvs at kvinner/innvandrere foretrekkes når de har tilnærmet lik kompetanse som den norske mannen, er ytterst sjelden brukt – om den er brukt i det hele tatt.  Den moderate kvoteringen brukes hele tida: Den kompetente mannen foretrekkes foran den kompetente kvinnen /innvandreren. De kompetente kvinnene må fortsatt være hakket bedre enn de kompetente mennene og de inkompetente kvinnene har en snøballs sjanse i helvete til å få jobb.

Så var det sagt.

Livet

Jeg sitter her og ønsker livet av et annet menneske. Jeg ønsker at det skal gå fort. Det eneste vi kan gjøre nå er å vente, vente på at et levende og leende menneske skal bli helt stille.

Det har tatt litt over tre år fra den første brystkreft-diagnosen, etter det hadde hun én – 1 – dag som friskmeldt, til sykehuset kom med beskjeden om at det hadde spredd seg til skjelettet og indre organer. Blir de så opphengt i den ene kreftformen at de glemmer faren for spredning? Det gjør meg ganske opprørt. Kunne de ikke fulgt litt bedre med?

Svigerfar ønsker ikke at datteren min skal se henne nå, han vil at hun skal huske den ekstra farmoren sin sånn som hun var. Medisinene har gjort ansiktet hennes oppblåst og hun har mistet håret (igjen), selv om datteren min har vent seg til akkurat det. Den første gangen var ungen 2,5 år tror jeg, og ville hun ikke se på henne, det ble for rart. Nå syns hun det er tøft med kort grått hår og leker med parykken hennes.

Jeg har altså vært velsignet med to svigermødre, de er ganske forskjellige og de er begge forskjellige fra meg. Den “ordentlige” er familie, litt mindre enn min familie er det, men vi er sammen på en annen måte, på andre premisser. Bonus-svigermoren er mer venninne, vi besøker dem fordi det er hyggelig og morsomt, det ligger ingen forpliktelser der. Kanskje fordi svigerfar på en måte utdefinerte seg som far da han stakk av (for det var det han gjorde), og fikk definere seg på nytt som kamerat etter at Den Store Kjærligheten hadde snudd alt på hodet.

Det er en liten trøst i at den siste gode dagen hun hadde var femårsdagen til datteren min i forrige uke. Vi har fortalt femåringen lite, vi vet ikke helt hva vi skal si, vi har hatt problemer med å innse alvoret selv. Men jeg har en mistanke om at femåringen kommer til å takle dette bedre enn vi tror og kanskje bedre enn oss.