Firkanter

Av og til tenker jeg at jeg ikke er noen god arkivar, for jeg bruker for mye skjønn. Jeg er ingen regelrytter, jeg er mer opptatt av at ting skal fungere i praksis.

Så derfor blir jeg så utrolig sur når jeg møter noen som skal følge dustete regler for enhver pris.

Som i dag. Jeg dro rett på posten etter jobb for å hente pakke fra Haugen Bok. Stor, fin pakke

Da jeg kom hjem lå det to hentelapper til i postkassa, (hadde holdt å sende meg én, tenkte jeg, jeg ser jo at det er fra tanta mi), klokka var passe tid til å løpe bort på postkontoret en tur til og jeg løp. Dvs først kastet jeg ut Postbankkortet, for jeg liker ikke å ha begge bankkortene i lommeboka i tilfelle rottefelle og Postbanken er bare back up konto med lite penger på. Da det ble min tur viste det seg at det faktisk var to hentelapper – Haugen Bok hadde delt sendinga i to – den andre var en rekommandert sending fra tante. Som jeg ikke fikk ut siden jeg ikke hadde legitimasjon. Jeg dro ut alle tenkelige kort til liten nytte, damen svarte smørblidt at førerkortet gikk ut som legitimasjon i 2001 osv. (Det irriterer meg i hvert fall – det er det fineste bildet av meg nogensinde!) “Ikke en gang hvis jeg forteller deg avsenderadressen?”, prøvde jeg meg med. Men nei. Den var sendt rekommandert nettopp for at det skulle være trygt osv, mente den blide damen. Nei, tenkte jeg, den er sendt rekommandert fordi hun tror det er nødvendig, selv om jeg har sagt hun skal la det være. Så da fikk jeg heller komme tilbake en annen dag, og de har åpent helt til tre på lørdag. Hvilket ikke hjelper meg en dritt, planene mine for i morgen lar seg ikke kombinere med en tur på posten.

“Ha det bra”, sa damen, men det følte jeg absolutt ingen trang til å kommentere.