Firkanter

Av og til tenker jeg at jeg ikke er noen god arkivar, for jeg bruker for mye skjønn. Jeg er ingen regelrytter, jeg er mer opptatt av at ting skal fungere i praksis.

Så derfor blir jeg så utrolig sur når jeg møter noen som skal følge dustete regler for enhver pris.

Som i dag. Jeg dro rett på posten etter jobb for å hente pakke fra Haugen Bok. Stor, fin pakke

Da jeg kom hjem lå det to hentelapper til i postkassa, (hadde holdt å sende meg én, tenkte jeg, jeg ser jo at det er fra tanta mi), klokka var passe tid til å løpe bort på postkontoret en tur til og jeg løp. Dvs først kastet jeg ut Postbankkortet, for jeg liker ikke å ha begge bankkortene i lommeboka i tilfelle rottefelle og Postbanken er bare back up konto med lite penger på. Da det ble min tur viste det seg at det faktisk var to hentelapper – Haugen Bok hadde delt sendinga i to – den andre var en rekommandert sending fra tante. Som jeg ikke fikk ut siden jeg ikke hadde legitimasjon. Jeg dro ut alle tenkelige kort til liten nytte, damen svarte smørblidt at førerkortet gikk ut som legitimasjon i 2001 osv. (Det irriterer meg i hvert fall – det er det fineste bildet av meg nogensinde!) “Ikke en gang hvis jeg forteller deg avsenderadressen?”, prøvde jeg meg med. Men nei. Den var sendt rekommandert nettopp for at det skulle være trygt osv, mente den blide damen. Nei, tenkte jeg, den er sendt rekommandert fordi hun tror det er nødvendig, selv om jeg har sagt hun skal la det være. Så da fikk jeg heller komme tilbake en annen dag, og de har åpent helt til tre på lørdag. Hvilket ikke hjelper meg en dritt, planene mine for i morgen lar seg ikke kombinere med en tur på posten.

“Ha det bra”, sa damen, men det følte jeg absolutt ingen trang til å kommentere.

Små observasjoner i hverdagen

Første observasjon: Hvorfor er det alltid de dårlige radiokanalene som har sterkest og best signaler?

I bilen er det P4 som gjelder og på jobben Radio1. Men dette er jo ikke bra kanaler som jeg egentlig har lyst til å høre på. Jeg trenger mindless bakgrunnsstøy til mindless operations, (som journalføring av skannede dokumenter), men det får jo være grenser, asså.

Klokka halv to sitter jeg og vifter med antenna og holder hånda oppå radioen for å få inn såpass gode signaler at jeg kan høre på Vår daglige Beatles på NRK P1. Men da er det altså litt vanskelig å jobbe samtidig, jeg innrømmer det.

Andre observasjon: Er det virkelig nødvendig å spille den samme musikken hele tida? Kan ikke radiostasjonene bytte playlist litt oftere og droppe det der med heavy rotation? Eller ikke ha playlist i det hele tatt?

Tredje observasjon: Et problem ved mange amerikanske TV-serier er at de inneholder “too many pretty faces”. Eksempelvis Heroes, som er en serie jeg mer enn gjerne følger med på, men som har litt for mange pene mennesker som bare nesten kan spille godt skuespill. Kanskje derfor jeg har falt fullstendig for japaneren Hiro Nakamura. My hero: Hiro!

Fjerde observasjon: Mye engelsk i dag…

Selvinnsikt og slikt

Vannverkssjefen på Romerike, Ivar T. Henriksen, erklærer seg ikke skyldig i straffesaken mot ham. Han føler seg forlatt, sier han i Dagsavisen i dag, for ingen har stått opp for ham og gitt ham anerkjennelse når hans “jobb besto i å holde avgiftene nede og skape verdier for mannen i gata.” Og litt for seg selv og sine venner, kan man vel si. Og i forbindelse med rettssaken uttaler han dette:

Jeg har slitt med å få tilgang til dokumenter fra NRV og RA-2, dok som jeg hadde på jobben. … Jeg hadde mitt eget arkiv, med mine initialer, og jeg hadde samlet dokumenter i alle år. De skulle jeg gjerne hatt tilgang til nå.

Her tror jeg vi aner hva problemet er. Dette arkivet, hans eget arkiv, er enten a) det vi arkivarer kaller et skyggearkiv og som vi hater som pesten. Det betyr et eget arkiv som holdes utenom det egentlige arkivet og som arkivarene ikke har tilgang til eller kontroll over. Eller b) han tror at arkivet og sakene med initalene hans på er hans private arkiv.

En liten oppklaring: Arkivet til et vannverk tilhører vannverket, ikke vannverkssjefen. Det han gjør i egenskap av sjef skal dokumenteres, ikke bare for hans egen del, men for at andre saksbehandlere, styret, revisjonen osv, skal kunne undersøke sakene eller jobbe videre med dem.

Måten han omtaler dette arkivmaterialet på forteller meg at han ikke skiller mellom seg selv og den jobben han skal gjøre. Og det er vel i bunn og grunn det han er tiltalt for?