Anne ser film: Diva

Diva. Jean-Jacques Beineix. Fransk. 1981.

Stikkord: Opera. Thriller. Komikk. Fransk. Dvelende europeisk film. DVD som bør spilles høyt – når barnet ikke sover hjemme.

Masse bra musikk, ikke bare opera. Pussig nok er ikke thrilleren så fryktelig spennende, ikke sånn at du mister pusten, bare sånn passe spennende med et par gispe-overraskelser og et par le-deg-skakk-overraskelser. Stikkordene fransk/dvelende europeisk film er allerede nevnt og årstallet er kjent. Der er nok forklaringen. Tempoet var ikke så hesblesende den gangen, i tillegg er Beineix opptatt av det visuelle kunsteriske uttrykket, kan man si. Han gir deg tid til å nyte de lekre bildene – og de er virkelig lekre.

Som vanlig er det er par ting jeg lurer på:

Hvorfor bor alle karakterene i franske filmer i så stilige boliger? De er ikke alltid konvensjonelle leiligheter, i Diva bor hovedpersonen i et nedlagt bilverksted, men de er alltid stilige. Mine franske forbindelser er få, men bor absolutt ikke sånn.

Hvorfor har så mange franske skuespillere steinansikter? Hvor er La passion? L’Esprit? Den eneste som utrykker følelser med ansiktet i filmen er operasangerinnen, (la Diva, ikke sant?), men hun er amerikaner.

Jeg er ellers fornøyd med at jeg, i motsetning til min klassisk skolerte mann, kjente arien som blir brukt, nemlig Alfredo Catalanis “Ebben? ne andrò lontana” fra “La Wally”. Jeg kjente den fordi den finnes på min Absolute Opera-serie fra Naxos. Kulturell kapital, ass!

Anne leser (og hører) barnelitteratur: Ond veggis-propaganda

aka Klatremus og alle de andre dyrene i Hakkebakkeskogen. Jeg kjenner stykket ganske godt nå, siden jeg må høre på det minst fem ganger om dagen. Og da lurer jeg på et par ting:

Hvorfor må skuespillerne snakke stakkato og hakkete som Torbjørn Egner?

Hvorfor slipper Petter Pinnsvin så lett unna? Det er nemlig han, og ikke Mikkel Rev, som prøver å spise Bestemor Skogmus. Hun har forøvrig en litt mer jordnær tilnærming til livets fortredeligheter enn sitt sytete barnebarn: “Sånn har det alltid vært. Man spiser hverandre og ferdig med det.”

Det er forøvrig flere tvetydige karakterer i stykket. Klatremus slipper også ganske billig. Han vil helst være doven og lat, så når Morten Skogmus legger fram de nye lovene om at alle dyr skal skaffe mat selv, sier Klatremus: “Men FÅ mat, det kan man” Og da er Bamsefar på pletten og sier at det blir jo noe helt annet. Jeg tenker at Klatremus har et litterært slektskap med Hamsuns August. Sjarmerende og ubrukelig frifant, liksom. Og så er det Stabbursmusa, da. “Her er mange gode skinker. Og de minker og de minker.” Men Stabbursmusa er naiv og hjelper Mikkel, og snill og hjelper Klatremus og Morten med å finne & sette fri Brumlemann. Så da ser vi stort på mat-tyveriet. Og bøndene hun stjeler fra er jo uansett slemme.

Pepperkakedeig skal hvile et døgn før den bakes ut. Vet ikke Bakermester Harepus det?

Hvor får rovdyra proteiner fra når de bare skal spise frukt og grønt? Og hva har peppernøtter med denne dietten å gjøre? Bortsett fra å rime, da.

Konklusjon: Harmoni og konsensus er tidens løsen. En mer spiselig (he, he) versjon av løven og lammet som gresser sammen, men budskapet er noe mer uklart. Ikke et ukjent fenomen hos Egner, jfr Karius og Baktus, der en har sympati med de en egentlig vil utrydde. Og en gjennomspilling om dagen er nok.

Ferie, ferie, ferie – lenge

Vel, tre uker i hvert fall.

Og programmet er allerede lagt – av våre foreldre.

Jeg var klar over at man mistet noe av sin uavhengighet når man fikk barn, men jeg trodde det var fordi man måtte ta hensyn til barnets behov hele tida – ikke fordi man måtte ta hensyn til besteforeldres behov for å se barnebarnet.

Da jeg var single syntes jeg fem uker var altfor mye ferie, det var vanskelig å ta ut alt. Nå trenger jeg dobbelt så mye for å få avviklet ferie i tråd med både egne og andres ønsker. Når skal jeg bli stor jente og drite i hva foreldregenerasjonen syns jeg skal gjøre i ferien min?

 Vel, vel, jeg slipper i alle fall å ligge i telt i regnet. Den tida er i det minste over.