Ikke alt nytt er egentlig nytt

Jeg har grunnet en del over artikkelen til NRKBeta om utviklingen i musikk-markedet, der hovepoenget er at det høye CD-salget gjennom 90-tallet er en unntaksperiode, at ulovlig nedlasting egentlig bare utgjør en veldig liten del av markedet og at vi nå er tilbake på 1977-nivå i kjøp av musikk, en opplysning som ganske effektivt punkterer platebransjens argumenter om nedlastingens uhyrlighe konsekvenser. For tenk litt over det, hva slags CDer har du i samlingen din? Hvor stor er andelen originale CD-utgivelser kontra nyutgivelser/CD-utgivelser av gamle LP-innspillinger og – for ikke å snakke om samleCDer?

Og dermed begynte jeg å mimre. Tilbake til den perioden den ulovlige musikken virkelig florerte: Den gangen vi hadde kassettspillere med opptaksfunksjon. Musikk var nemlig dyrt den gangen, jeg mener å huske at kassetten Eat to the Beat med Blondie kostet meg 99,- kroner i 1980. Så da kopierte vi hverandres plater og kassetter og tok opp fra radio. Til å begynne med  satte jeg kassettspilleren foran høyttaleren og måtte tåle en del bakgrunnsstøy – støvsuger, dørklokke, lillebrødre, you name it, I’ve got it on tape. Siden fikk jeg tak i kabler så jeg kunne koble radio og kassettspiller direkte. Det eneste irritasjonsmomentet var bzzz-lyden som annonserte at Vidar Lønn-Arnesen syns låta hadde blitt spilt lenge nok på Ti i skuddet. Jo lenger ned på lista, jo kortere låt. Etterhvert ble jeg ganske rask til å stoppe opptaket i tide eller spole tilbake og spille over den lyden.

Som nevnt var musikk dyrt og markedet for kopier stort. Vi snakker dårlige piratkopier av kassetter der coveret var kopiert i svart/hvitt på kopimaskin. Og vi snakker kjeltringer som ga ut populære innspillinger på kassett, denne gangen med B-artister som etterliknet originalen så godt de kunne. Og det låt ikke bra. Jeg kommer aldri til å glemme skuffelsen da jeg innså at sjefs-julepresangen – det jeg trodde var kassetter med Grease og Saturday Night Fever – viste seg å være drittkopier. (We go together i slow motion…) Men man visste råd den gangen, litt tape over åpningene på kanten av kassetten og voila! den var blitt en opptakskassett. Eneste aberet var at kassetten hadde litt kortere spilletid enn de vanlige opptakskassettene, personlig foretrakk jeg for eksempel 60 minutters kassetter.  Men på en måte var det greit, det var mindre fare for krøll, bokstavelig talt, med kortere lydbånd, og man slapp å ty til det andre viktige redskapet i kassettens tidsalder: Bic-pennen. Man stakk pennen inn i det riktige hullet, penn og spor passet perfekt,  og spolte videre. Om båndet røyk, var det bare å tape det sammen igjen. Lyden ble borte fra båndet bare et sekund eller så.

Alt dette er historie nå. Det eneste som gjenstår er at musikk koster litt mer enn mange er villige til å betale. Teknologien er ny, men jeg vil påstå at den ikke er like utbredt som opptakskassettene. For å bruke anekdotisk bevis (det er jo så populært for tida), vil jeg påpeke at min musikksamling gjennom 80-tallet besto av kanskje en fjerdedel ulovlig musikk. En liten del var egne plater spilt over på kassett for å kunne spilles i bilen, men mesteparten var fra andres samlinger og fra radioen. Og sånn holdt vi på alle sammen. Unit Five (et band som var veldig populære den gangen) prøvde å fronte en kampanje mot piratkopiering, men det syns vi var skikkelig teit.

Jeg skulle likt å se kassettsamlingene til dagens anti-pirat-musikkmoguler, gitt. Og hørt dem bortforklare seg.

Datatilsynet #Fail

Jeg har stor respekt for Georg Apenes og den jobben han har gjort i og for Datatilsynet, men på ett punkt har han/de feilet. Datatilsynet bestemte en gang på åtti-tallet, (har ikke funnet det konkrete vedtaket, så jeg kjenner ikke ordlyden eller datoen), at alle  sensitive og personlige opplysninger om den enkelte elev kunne (skulle?) makuleres etter ti år. Noen skoler begynte makuleringa med en gang elevene gikk ut av skolen utover 90-tallet. Noen skoler tok det også ett skritt videre og kastet saksarkivet, journaler og møtebøker i tillegg til elevmappene – og kastet faktisk hele sin historie.

Hensikten fra Datatilsynets side var forsåvidt god, disse opplysningene ble ansett som belastende og elevene skulle slippe å belemres med dem når de ikke var elever lenger. Problemet er at det som ble kastet var rettighetsdokumentasjonen til den enkelte elev. Det ble tydelig etterhvert som tidligere barnevernsbarn og andre begynte å stille det offentlige til ansvar for det de var blitt utsatt for. Det offentlige, som var ansvarlig for barna mens de gikk på skolen, kunne ikke dokumentere hva skoleverket hadde gjort eller ikke gjort. Barnevernet er jevnt over nokså nazi på sin dokumentasjon, så jeg tviler på at de makulerte med samme lyst. Dokumentasjonen fra skolen kan altså finnes der, i de tilfellene der skolen orienterte barnevernet om sin gjøren og laden. Dokumentasjon kan også finnes i skolekontorets arkiver, med mindre de også hørte på Datatilsynet, da. Det var nemlig skolesjefen som måtte avgjøre de fleste av sakene. Noen saker ble også sendt den fylkeskommunale skoledirektøren til uttalelse eller avgjørelse, så noe kan også finnes der. Det sier seg selv at dette kan bli litt av et puslespill for en stakkars arkivar.

Tanken om å slette belastende arkivmateriale er ikke ny. En god del materiale ”forsvant” i maidagene i 1945 og noen departementers arkiver er f. eks mangelfulle for denne perioden. På 70-tallet, (tror jeg) fant noen ut at tyskerungene hadde lidd nok, så noen arkiver makulerte alt materialet om dem. Utover 90-tallet ble det klart at det ikke var noen heldig avgjørelse. I det første tilfellet var hensikten å slette alle spor etter seg selv og sine feil. I det andre ble det konsekvensen. For Norge betyr det at en del av vår historie ble visket bort. For tyskerungene og seinere barnevernsbarna ble det i praksis et nytt overgrep.

Så seint som ifjor hadde vi en sikkerhets-fyr fra Datatilsynet på besøk som klarte å si at vi var vel alle enige om at det som ikke brukes mer, kunne slettes. En kan få hjerteinfarkt av mindre. (Og en skulle jo tro de hadde lært noe de de siste femten-tjue åra.) Vi kan ikke tenke sånn. Det vi har lært, er at vi ikke kan forutse framtidas behov. Vi må ta altså høyde for det meste og ta vare på det meste, i alle fall av rettighetsdokumentasjon. Datatilsynet lever i nuet, vi har et evighetsperspektiv.

Språk og sprog

Jeg leste mer enn jeg skrev i 2011. (I det minste mer enn jeg skrev på denne bloggen, det har blitt en del på jobb og sånn.) Og jeg har lest en del på norsk. Og jeg skuffes stadig. Ikke av litteraturen som sådan, men av språket. Hvor kommer alt dette oppstylta riksmålet fra? Knausgård skriver for eksempel som om han hører hjemme i et helt annet århundre, (noe han forsåvidt gjør, siden det meste av kampen foregår før årtusenskiftet). Andre kan finne på å skrive “konen” eller “skyndet seg” eller annet tullball ikke engang Aftenposten godtok den gang de brukte det norske sprog. Til orientering: Ikke engang nikkersadelen brukte “konen”. De hadde bare tre hunnkjønnsord: Kona, hytta og vidda. (Vidden, vil de som kjenner Bergen vite, er et bestemt geografisk område.)

Den samme trenden gjør seg gjeldene i talemålet: Folk snakker så pent at jeg får helt mark. Hadde jeg vært ordentlig nerdete og hatt god tid, skulle jeg telt opp alle østlendinger som kan skille mellom “de” og “dem” når de uttaler seg på TV. Blir nok en deprimerende kort liste.

Etter en spesielt frusterende lese-seanse bestemte jeg meg halvt i spøk for at i 2012 skal jeg bare lese bøker på nynorsk og engelsk. (Kan også være at de nynorsk-forfatterne jeg har lest i det siste var spesielt gode.) Og så dukker plutselig denne posten opp hos Virrvar.

Så da burde det være klinkende klart. Haugen bok pleier å være min venn i nøden, og Eirabu 1 og 2 er nå bestilt.

Språknerding om terror

Eller egentlig språknerding om datoformater. Om 22/7 som det heter nå. Eller 22.07 som det skrives på korrekt norsk. Eller aller helst 22.07.11, evt 22.07.2011. Jeg er ikke helt sikker på når skrivemåten 22/7 gikk ut av Norsk Standard, (hm, skulle vært standard) men jeg tror det var på 80-tallet. På den annen side, talemåten to-og-tjuende er ikke borte ennå den heller, og den ble vedtatt fjernet lenge før det.

Jeg skjønner at engelsk kommer til å ta over språket vårt i og med at vi har så mange språkbevisstløse journalister, men kan vi ikke vente litt? Kan ikke denne hjemmeavla terroren omtales på vårt eget språk? Må SMS-språket eller Hollywood eller hva det nå er få definere vårt verste traume? Kan vi ikke få bearbeide det på vår egen måte? Med mer åpenhet, mer demokrati – og mer norsk språk?

Et produkt av arv eller miljø?

Før Eia & Ihle fant ut at de skulle utfordre etablerte oppfatninger av vitenskapen, men valgte å lage uvitenskapelig tabloid-TV isteden, hadde vel de fleste av oss en forestilling om at vi alle var et produkt av både arv og miljø. Nå er vi visst enten eller. TV-serien Hvem tro du at du er har i alle fall valgt side, klart og tydelig. (Med forbehold om at jeg ikke har sett så veldig mange, de går i leggetid.)

Spørsmålene en musiker i serien stiller seg er alltid av typen “hvem fikk jeg stemmen/evnene/talentet fra?” Jeg har gifta meg inn i en familie der svært mange er musikalske, men bare noen få er musikere. Men ingen av dem vil hevde at evnene bare skyldes gener. Han de alle måler seg opp mot, sa tydelig fra at talent er kanskje bare fem prosent, resten er hardt arbeid. Samtidig sørget han og andre rundt ham for at hjemmene var fylt av musikk, at barn gikk i kor eller korps eller lærte seg andre instrumenter. En liten del inni der er musikalske gener, dvs. arv, men om de er i stand til eller interessert i å bruke dem, og til å leve av dem, skyldes miljø. Er du omgitt av musikk og musikk-interesserte, er sjansen mye større for at du sjøl utvikler en interesse for musikk og kan ta denne interessen et steg videre.

Som mange andre nordmenn er jeg opptatt av slektsforskning og har oversikt over slekta mange hundreår bakover. Neste steg er å finne ut så mye som mulig om de personene en har kartlagt. Og da slo det meg plutselig at alle mine oldeforeldre og deres forfedre igjen var sterkt religiøse. Skyldes det arv eller miljø? Hjemsøkes slekta mi av åndelige behov? Neppe. Oldeforeldrene har nemlig ikke gjort noe særlig for å føre denne åndeligheten videre. På morssida slo noen av dem den ut av etterkommerne, og bare et par greiner har tatt opp den personlig kristne arven. De kalles da også for de hvite får i familien. Heldigvis har de ikke valgt den strenge og voldelige kristeligheten. (Og apropos vold, skyldes det arv eller miljø eller begge deler? Etterkommerne snudde seg bort fra volden, også.) Skyldes den manglende religiøse interessen i familien da en mutasjon eller samfunnsendringer?

Arv trenger miljø for å blomstre.

Banke på dører for å få kvinner i jobb?

Den rødgrønne regjeringen, (eller er det bare SV?) skal banke på dørene til innvandrerkvinner og spørre dem om de kunne tenke seg å jobbe. For det kan jo hende ingen har spurt dem om akkurat det før. Fint tiltak. For dere har vel noen jobber på lur til dem?

En av mine oppgaver på jobb er å hjelpe kommunens borgere gjennom vår jungel av elektroniske søknadsskjemaer. Ikke enkelt og greit for noen, egentlig, men innvandrere med dårlige norskkunnskaper sliter naturlig nok mest. I sånne situasjoner hender det at jeg må fuske litt i sosionom- og psykolog-faget og det er ikke særlig morsomt. Jeg får historiene om ugreie saksbehandlere på NAV og om hvor vanskelig det er å få seg jobb. For jobber vokser ikke på trær.

Hvordan skulle jeg forklare dem at de har kommet til et land med en overdreven tro på papirer og formell utdanning? Hvor det ikke holder å si at du gjerne vil jobbe med barn eller eldre, du må ha et papir på at du kan. Mange av de jeg hjelper havner nesten sikkert i sosialstatistikken en eller annen gang, men det er ikke deres feil. De prøver faktisk – veldig hardt. Det er passende jobbe det skorter på.

Om å holde kjeft

Frps nestleder, den plettfrie Per Arne Olsen, vil ikke kritisere Per Willy Amundsens twitrende kjefting på Trond Birkedal.”Vi er ikke et parti som sensurerer noen,” sier Olsen til VG. Nei, det er jo sant. De ekskluderer dem isteden

Kommunikasjonsekspert og daglig leder i Siste Skrik Kommunikasjon, Elisabeth Hartmann,  sier i samme artikkel at “Her burde alle holdt kjeft”.

- Det virker som om han ikke skjønner hva det er som skader partiet. Det er noe som heter «har du tråkket i salaten, så stå for guds skyld stille». All oppmerksomhet som føres mot partiet i offentlighetens lys vil fortsette å skade partiet, sier Hartmann.

Det tror ikke jeg. Jeg tror mange Frp’ere er lettet over at det finnes folk i partiet som har moralsk ryggrad. Og det sier jeg enda jeg ønsker Frp som parti alt vondt, men rett skal være rett.

Denne saken har bare tapere, og Frp-ledelsen har prøvd å dekke over anklager om seksuelle overgrep mot barn. (Hvis det var så ille, så kunne jo bare 15-åringen anmeldt partiets wonderboy, lissom. Verken seksuelle overgrep eller homofili er jo tabu i vårt samfunn. (Jeez.)) Stort ufyseligere blir det ikke. At noen faktisk sier høyt og tydelig fra at slikt er uakseptabelt, er et pluss (et lite et, det er jo Frp) i margen.

Hang ups

Kjell Olaf Jensen slakter Kari Risviks oversettelse av Luka og Livets flamme av Salman Rushdie i Dagsavisen i dag. Det gleder meg. Jeg har nemlig aldri forstått Kjell og Kari Risviks posisjon blant norske oversettere. Jeg syns de er såpass dårlige oversettere at jeg unngår bøker de har oversatt. Kan jeg lese disse bøkene på originalspråket, så gjør jeg heller det. Og da begrenser det seg jo noe, siden de to seg i mellom visstnok mestrer 40-50 språk. Jeg sier visstnok, for jeg har mine tvil. Hvor mange av oversettelsene har gått via engelsk eller spansk, f. eks, de språkene de absolutt behersker? Jeg pløyde meg gjennom ganske mye Garcia Márquez og Isabel Allende en sommer, og det var da jeg utviklet min hang up. Jeg har en vag følelse av det blir litt bedre når de er to enn når Kjell er alene, men  bevis har jeg ikke.

Jeg er ikke sikker på om jeg har lest så mange av Kari Risviks solo-oversettelser. Jeg vet om én, den selvbiografiske En engel ved mitt bord (egentlig tre bøker) av Janet Frame. (Anbefales!!) Det er fine bøker med godt språk, og bare én liten feil som jeg la merke til. Janet leser en bok som heter Vinden i piletrærne, men hvis vi oversetter det tilbake til engelsk får vi The Wind in the Willows, som igjen heter Det suser i sivet på norsk. Den første boka i trilogien heter To the Is-land på engelsk og Til Er-landet på norsk. Det er henne tilgitt. Begge eksemplene viser hvor vanskelig oversettelse kan være, at en ofte må la være å oversette og heller gjendikte. Som Kari lot være, men det er nå så. To the Is-land er ordspill som er tilnærmet umulig å oversette. (Jeg har ikke prøvd)

Kjell Olaf Jensen diskuterer nettopp dette: Man kan stille seg så overlegen som Torstein Bugge Høverstad i Harry Potter-bøkene og nærmest lage sin egen, oversatte verden hvor respekten for forfatteren og verket ligger i oversetterens egen, kreative fantasibruk. Gjendiktningen kan bli like god som originaldiktningen, bare tenk på Haldis Moren Vesaas oversettelser.

Hovedinnvendingen min mot Kjell Risviks oversettelser er at språket ikke flyter og at oversettelsene ikke er konsekvente. I tillegg hender det at jeg reagerer på at jeg ikke forstår enkelte ord og uttrykk, så jeg antar at de er fra dialekter jeg ikke kjenner. Og det syns jeg jo er litt rart, siden jeg mener jeg har ganske bred erfaring med mange norske dialekter.

Nuvel. Jeg har faktisk prøvd å lese den opprinnelige og den norske utgaven av ei bok, Bikuben/La colmena av Camilo José Cela. Jeg prøvde meg på den på spansk først, (etter å sett filmen med Cela selv i en birolle som forfatter eller “oppfinner av ord”), men ga opp. Persongalleriet var overveldende og jeg kom aldri ordentlig inn i det. Så da jeg så boka på salg på norsk, kjøpte jeg den uten å tenke meg om. Allerede første setningen slo an tonen og jeg angret kjøpet. Man får beholde hodet kaldt, sier kafévertinnen doña Rosa. Beholde hodet kaldt? Hva er det for slags uttrykk? No perdamos la perspectiva, sier hun på spansk. Som direkte oversatt (f. eks av Google oversetter) betyr at vi ikke må miste perspektivet. Eller oversikten, som Kjell Risvik oversetter det med et annet sted i boka. Som jo er en bedre oversettelse, men en må jo anta at dette er et av doña Rosas faste uttrykk, så det hadde vært greit om det ble oversatt likt hver gang. Eller?

Jeg burde vite bedre. Den første romanen jeg leste på spansk, var Beretningen om et varslet mord av Gabriel Garcia Márquez, oversatt av Kjell Risvik alene. Jeg ga opp å slå opp hvert eneste ord jeg ikke forsto, det var altfor mange, så jeg fant fram den norske og parallell-leste. Og da fant jeg mye rart. Faktisk så mye rart at jeg må holde muligheten åpen for at det finnes flere forskjellige utgaver på spansk. Noe var direkte feil oversatt, som at tarde ble oversatt med tidlig når det faktisk betyr seint. Ett annet sted ble et helt avsnitt oversatt med et par setninger. (Kniven, mordvåpenet, blir skildret inngående på spansk og kjapt og overfladisk på norsk). Spansk er et veldig rikt språk, med mange nyanser. Disse nyansene forsvinner i Kjell Risviks oversettelse. Oversettelsen er ikke feil, meningen blir (stort sett) ikke borte, men språket blir fattigere, mer rett fram der original-teksten er blomstrende.

Hvorfor Risvikene har fått en sånn framtredende posisjon er meg en gåte. OK at de (visstnok) har vært pådrivere for latin-amerikansk og annen litteratur som kanskje ellers hadde blitt oversett av norske forlag, men kvaliteten på det arbeidet de har levert er udiskutabelt diskutabel. “Hvorfor plaffe ned William Nygård? Det er jo feil mål”. Tenker jeg i mitt stille sinn når jeg er på mitt sureste.

Menneskeskapt

Jeg skjønner meg ikke helt på de som kaller seg klimaskeptikere eller klimarealister eller den slags. Dvs. jeg forstår jo hva de legger i det, at de f.eks  mener det ikke skjer noen klimaendringer å bry seg om, eller hvis de skjer så skyldes de i alle fall ikke menneskers aktivitet. OK, si at de har rett. Hva så? Hva er det de vil?

For bak begrepet “menneskeskapt” finner vi “forurensing”. Menneskeskapte klimaendringer betyr at forurensing påvirker klimaet. Og når ble forurensing greit?

At jeg aksepterer at endringene skyldes menneskelig aktivitet, dvs. forurensing, betyr at jeg er villig til å endre en del ting og at jeg vil at politikk og samfunn og industri mmm må endres enda mer. Målet er et bedre klima og en bedre klode.  Midlene er alt fra alternative energikilder, andre produksjonsmåter, rensing av utslipp osv osv til symbolhandlinger som Earth Hour. Hvis FNs klimapanel og en masse andre tar feil, og vi har gjennomført en masse tiltak uten å påvirke klimaet, så har vi uansett fått løst en mengde miljøproblemer.

Hva syns klimarealistene vi skal gjøre? Ingenting? Bare fordi tiltakene kanskje ikke virker inn på klimaet? Hva så? Forurensing er fortsatt ikke greit. Det er for lettvint å avfeie miljøtiltak

Det er litt rart at ekspertene i denne saken, deriblant klimapanelet, ikke anses som eksperter i det hele tatt. Nåtildags kan du ikke åpne en avis uten å se fagfolk omtalt som kostholdseksperter, søvnspesialister og Fandens og hans sakkyndige oldemor. Vi skal høre på eksperter på alle andre felter enn det de fleste av oss har minst greie på og mest behov for eksperter på, nemlig klimaforskning. Plutselig er det viktig å se på forskingen med et kristisk blikk, selv om de fleste av oss har langt mindre forutsetninger for å vurdere denne forskningen enn det som f.eks et tilfellet med kosthold. Du skal f.eks ikke lese mange innlegg av klimaskeptikere før du innser at en del overhodet ikke forstår begrepet “gjennomsnitt”.

Jeg er ikke alltid sikker på om de samme debattantene har forstått hva klimapanelet egentlig driver med. Det er f.eks ikke sånn at FN har stemt over saken og vedtatt at klimaendringene er menneskeskapte. Kort fortalt er det en gjeng forskere som har gått gjennom all forskning som er gjort av alle mulige forskere på mange fagfelt og konkludert med at det skjer endringer i klimaet, at de skjer raskere enn før og at de er menneskeskapte. (Den typen arbeid skjer hele tida, vi har f. eks et eget kunnskapssenter for helsetjenesten som gjør det innenfor medisinske fag, og sikkert andre fag og.) Og dette panelet og disse forskerne er mye mer enige enn det klimaskeptikerne framstiller det som. Det vil alltid være uenighet om detaljer og ikke minst om prognoser for hvordan og hvorfor ting skjer. Dette er mye mer komplisert enn temperaturmålinger på x antall målestasjoner.

At klimapanelet og miljøbevegelsene m .fl vil gjennomføre tiltak selv om de kanskje ikke virker inn på klimaet, kalles føre-var-prinsippet. Det er det samme prinsippet som gjør at du kjøper reiseforsikring selv om du sannsynligvis ikke kommer til å trenge den på turen din. Du har ikke råd til å la være. Det blir fort dyrt hvis du skulle ta feil og plutselig ikke hadde noen forskring. Prinsippet defineres som Når menneskelig aktivitet kan føre til moralsk uakseptabel skade som er vitenskapelig sannsynlig men usikker, skal tiltak gjøres for å unngå eller minske skaden.

Så om tiltakene ikke hadde noen effekt på klimaet, at det ikke fantes noen global oppvarming og den slags, så er det bare én side av saken. Hovedpoenget er vi ikke har råd til å ta feil. Konsekvensene av ikke å gjøre noe er for store. For forurensing er fortsatt forurensing, og jo mindre av den jo bedre. Det trenger du ikke være ekspert eller kritisk for å skjønne.

Anne leser: Før jeg brenner ned

Det er så gøy å lese bra bøker! Dessverre for Før jeg brenner ned av Gaute Heivoll ligger en sammenlikning med Knausgård opp i dagen: De er begge forholdsvis unge menn fra Sørlandet, de skriver based on true stories fra Sørlandet, om virkelige mennesker og de skriver om forholdet mellom far og sønn… Som antydet er sammenlikningen veldig urettferdig for Heivoll. Dette er nemlig en god bok. En ordentlig roman med struktur, som er godt og engasjerende skrevet

Jeg har fått med meg Michelets kritikk og han sier blant annet:

- Heivoll skiller ikke mellom dokumentasjon og fiksjon. Han dikter om virkelige mennesker i nær fortid og forestiller seg hva de tenker og føler. Vi bør ha respekt for menneskene dette gjelder. I dette tilfellet er jeg ikke sikker på at forfatter og forlag har hatt det. I en tid der grensene mellom fiksjon og virkelighet utviskes – med reality-TV og jeg vet ikke hva – er det ekstra viktig at vi markerer hvor grensene bør gå.

Men det er motsatt! Grensene er tydelige, det er innlysende hva som er fakta og hva som er fiksjon, ikke minst fordi Heivoll var nyfødt da brannene skjedde, han må jo dikte opp. Virkelige mennesker, både levende og døde, er behandlet med respekt og innlevelse, ikke utlevert. Dessuten, når en kunstner kommer over en historie som den om brannene i Finsland, eller fangeopprøret på Bastøy, må det være vanskelig å la være å bruke den. Poenget da blir hvordan en velger å bruke den. (Og her er en interessant diskusjon om det.)

Før jeg brenner ned er forresten en roman om mye mer enn virkelige branner og mennesker. Den handler om det å skrive, det å vokse opp, bli voksen, døden, livet, kjærligheten, havet…  Nevnte jeg at den var god?