Dagens gåte fra gammel tante

En mann går forbi Deichmann 2. pinsedag og ser en åpnet postsekk foran en sideinngang. Hva gjør han så? Ringer han Posten? Eller politiet?

Nei, vår mann ringer VG Nett.

Ok, VG betaler, det gjør ikke Posten, ei heller politiet, der er antakeligvis forklaringen, men jeg syns det er ganske trist. Sier noe om vårt samfunn, antar jeg.

Ærlighet varer lengst

Jeg har lånt tittelen fra Carl I. Hagens selvbiografi, og det er ikke tilfeldig.

Frp har hatt klimakonferanse der de inviterte Fred Goldberg, sivilingeniør med sveising som spesialfelt, til å opplyse seg om at klimaendringene ikke er menneskeskapte, at FNs klimapanel allerede fra starten var pålagt å komme til motsatt konklusjon og at Nobelprisen til nevnte panel og Al Gore var tragisk. Etterpå svarte Arne Egil Marsteinstredet fra Oppland Frp slik på Aftenpostens spørsmål om han mente klimaendringene var menneskeskapte:

Nei. Jeg tror mer på fagfolk enn på forskere. Forskerne er styrt av dem som sitter på pengesekken. Men det er ikke dermed sagt at jeg er for forurensing.

Noe sier meg at dr. Goldberg hadde en lett match. (Interessant problemstilling det der med forskere og pengesekken, siden Frp går inn for større grad av privat finansiering av forskning, men vi lar det ligge akkurat nå. )

I ærlighetens navn skal det også sies at Frp inviterte bl. a Bellona til konferansen, men den venstrevridde pressen opplyser oss ikke om hva de sa eller om hva konferansedeltakerne mente om deres innlegg. Siv Jensen konkluderte som hun pleier i kontroversielle saker, dvs ikke i det hele tatt:

Jeg vil ikke avvise det. Men jeg er ikke forsker. Jeg må basere meg på de resultater de greier å frambringe. Jeg registrerer at det er delte meninger om det… Jeg vet ikke, men jeg avviser ikke at de er det.

Javel, nei. Frps klimaforslag innebærer bl.a at staten må ta ansvaret for håndtering, transport og deponering av CO₂ og momsen på miljøvennlige varmekilder til husholdninger må reduseres. Jeg er forsåvidt enig i dette, men jeg ser ikke helt hvorfor Frp går inn for det, for å si det sånn. Er sterk statlig styring Frp-politikk? Videre mener de bilavgiftene må settes ned for raskere utskifting av bilparken og at det bør bygges mer miljøvennlig veier. Eh, akkurat. (Men det er nå i det minste Frp-politikk.)

Vi går videre til Fredrikstads Frp-ordfører Eva Kristin Andersen som uttaler følgende til Fredrikstad Blad 30.03.2008: (finner dessverre ikke linken)

Frp klarte i sin tid å få lagt kravet om nitrogenrensing av Glomma-vannet på is. Nå er dette kravet dessverre blitt aktualisert igjen. Vi som bor ved utløpet av elva kan bli pålagt rensetiltak, uavhengig av hvor forurensingen stammer fra, og uavhengig av hvor effektive og regningssvarende slike tiltak er…. Personlig mener jeg at vi som ansvarlige lokalpolitikere må gripe inn for å hindre at våre innbyggere blir pålagt de totalt unødvendige ekstrautgifter disse rensetiltakene er.

Og det er da jeg ber om litt ærlighet. Kan ikke bare Frp si at de ikke har noen miljøpolitikk, at de har ikke greie på det og at de driter i å ha noen. At bare folk kan få gjøre hva de vil og bilene og lommebøkene deres får være i fred, er det greit for dem. Er ikke det litt ryddigere?

Seminarhelvetet III

Før middagen er det vorspiel i baren (der det ikke ubetydelige drikkepresset innledes) og så middag. Som nevnt skulle middagen begynne klokka ni - bare tolv timer etter arbeidsdagens begynnelse. Middagen krydres med gaveutdeling, ledet av våre nye venner. I familien min skal alle julegaver åpnes i andres påsyn - her skal de også sendes rundt for nærmere studier. Slikt tar tid og promillen får tid til å heves. Gavene fra meg og til meg treffer litt blink. Men vi må videre i programmet! Alle må ta med seg vinen sin fra middagen, mere ordnes (nevnte jeg drikkepress?) og vi fortsetter til seminarrommet.

En av gutta vil gjerne vise oss hvor kul han er og gi seminaret et litt uformelt preg (..æh..), så han forteller oss om en artist han beundrer stort, (han har med CD), en artist som falt og reiste seg igjen og hvis hjemland han konsekvent uttaler feil. Restaurantsjefen har fått med seg at det drives skjenking på seminarrommet i strid med regelverket, og er ikke blid. Den kule gutten vil fortsatt gjerne vise oss at han er språkmektig, og svarer blidt på sjefens språk. Eller noe som likner. Litt. En av de andre gutta må trå til og ta med seg sjefen ut på gangen for å snakke ham rundt og roe ham ned. “Massere ham litt”, som han kaller det. “Ja”, tenker jeg, “det er sånt de kan, snakke folk rundt, selge, overtale.”

Tid for rollespill! Flere kursdeltakere er nå ganske pussa, så rollespillene får stor applaus og mange .. eh.. fruktbare kommentarer.

Så deler vi ut CD’ene. Jeg øyner et håp om at denne skal deles ut til oss selv, vi har jo snakket om hvor viktig det er å rose oss selv, ikke sant? Men nei, den skal deles ut til en kollega vi setter spesielt pris på. Etter den demokratiske gaveutdelingen tidligere på kvelden føles dette urettferdig. Man har forskjellige roller på en arbeidsplass, noen tar seg f.eks av de nye. Noen ser dette og tar ansvar, sånn at de nye også får en gave. Gavene fra meg og til meg treffer ikke blink i det hele tatt.

Etter en kort oppsummering ispedd fyllerør avsluttes den offisielle delen av programmet så kl. 00.30. På dette tidspunktet er jeg irritert på grensen til rasende, så jeg går rett i seng og bestemmer meg for å melde seg frivillig til å passe butikken under neste seminar.

Epilog:

I ettertid har jeg jo tenkt litt på hva jeg vil ha ut av slikt seminar, og om jeg er interessert i seminarer overhode. Faglige seminarer vil jeg mer enn gjerne ha, problemet oppstår når en egentlig bare vil samles utenom jobb, reise bort og ha det hyggelig sammen. For å få penger må en da finne på noe faglig i tillegg, og da ender en gjerne opp med en coach/inspirator/motivator/svindler.

Kan ikke noen stoppe disse seminar-profitørene? Si at “nei, nå holder det, dere, det var moro så lenge det varte, alltid kjekt å bo på hotell og spise god mat, men dette er nok litt i overkant dyrt og innholdsløst. Og dere andre, nå går vi og gjør noe som styrker moralen, arbeidslysten og samholdet - vi går og bowler og spiser pizza!” Må da være greit for Finansdepartementet?

Seminarhelvetet II

Seminaret fortsetter med litt popularisert, evt tabloidisert, medisinsk vitenskap (hjernevinningene går i slake bølger, vår oppmerksomhet går i bratte kurver, hjernetrådene er to km lange), etterfulgt av litt fysiske øvelser for å la de to synkroniseres. (Eh…)

Dermed bærer det ut to og to, der den ene leder den andre som holder øynene lukket rundt i gangene, og så bytter vi rolle. Festlig innslag med mye latter og fnising. Og så er spørsmålet: “Hva følte dere nå?” Vi jobber med sinnsstemninger, må vite.

Så skal det bli flere øvelser. Vi deles i grupper på tre der alle får forskjellige oppgaver som er ukjente for de andre. Jeg har meldt meg først (faen!) og må dra i gang et intervju av de to andre om ferieminner. (Æh…) Den ene har fått i oppgave å være negativ og distrahere, og det gjennomskuer jeg såpass raskt og blir såpass sur at hele opplegget detter i dass. Jeg ønsker hele tida at jeg tar feil, at de kule gutta vil avsløre et snedig opplegg og at det skal være bra. Men nei, jeg er havnet i seminarhelvetet.

For å understreke dette med sinnsstemninger ser vi en scene fra en populær film for å se hvor flink regissøren er til å skape stemninger (og hvor flinke gutta er til å ødelegge den når de ikke å behersker PCen de bruker.) Og så snakker vi litt om samspill og grensesetting i jobbsammenheng. Den store kule gutten illustrerer dette ved å dytte den lille kule gutten i veggen. Her er det flere gode eksempler man kunne brukt fra dagsaktuelle saker, men da måtte jo gutta lest noe annet enn svindelkonsulentbyråenes aksjekurser, så det utgår.

Så kommer vi til rosinen i pølsa: Hver deltaker får en konvolutt med et kort og beskjed om å handle gave til den personen som det står i kortet pluss en CD vi liker spesielt godt. I kortet ligger også 500,- kroner. (Ikke rart kurset er dyrt)

Off you go! Middag klokka ni! Og etter middag er det, hold dere fast! Rollespill! Jippi.

Det blir drosje til nærmeste kjøpesenter, litt akkedering (øvelsen skal også brukes for at folk skal klare å bli enige om ting og avtale ting, ikke sant? Samarbeid, ikke sant?), så litt sjokk-shopping, pølse på Narvesen (det er nemlig ikke lagt opp til matservering mellom lunsj klokka ett og middag klokka ni) og drosje tilbake igjen.

Mens de andre jobber med rollespill-framføringene sine trekker jeg meg mektig irritert tilbake til rommet mitt for å få litt alenetid. Klokka er nå godt over normalarbeidstid, uten at det ser ut til å plage andre enn meg. At seminar- opplegget også har vist seg å være mer eller mindre blottet for innhold ser heller ikke ut til å plage andre enn meg.

Fortsettelse følger.

Seminarhelvetet I

Jeg har vært på seminar. Dere vet, sånt “Vi gutta med selger-erfaring sjarmerer/overtaler alle disse middelaldrende damene i offentlig sektor og lager en lekker kurspakke med lite innhold. Nye begreper med kjekke forkortelser er et stort pluss, skal vi se, hva med GIDO - Gøy i det offentlige? Den passer bra til omstillingspakka vår for kommunal sektor”-opplegg. Dere kjenner lusa på gangen, ja?
Ja? Da går vi i gang!

Av hensyn til lesernes sjelefred er krøniken fordelt over flere poster/dager.
Jeg kan jo også nevne at jeg fra før er kraftig vaksinert mot seminar-dilla som florerer i både privat og offentlig sektor, og som som oftest bare inspirerer til Bullshit-bingo. Nå dro jeg allikevel på seminar med en positiv grunnholdning, jeg jobber sammen med fine folk på en trivelig arbeidsplass og så fram til å komme ut av byen, bo på fint hotell og spise god mat i godt lag. Faglig påfyll er et pluss, men intet must, det har (arbeids)livet lært meg. Bare jeg slipper rollespill, så.

Først er det tid for litt stemingsskapende oppvarming:
Musikk er viktig. Før vi begynner og i alle pauser spiller gutta populær soulmusikk på ghettoblasteren de har med. En av damene som har vært på seminar med gutta før (les: blitt sjarmert før) kaller det “å være på fest med gutta”. Da har vi satt tonen, liksom.

Gutta presenterer opplegget tilpasset den viktige administrative prosessen kommunen er inne i, og som jeg aldri har fått helt tak på. Jeg skjønner at det dreier seg om mange og viktige seminarer og møter for ledelsen.
Gutta krydrer presentasjonen med anekdoter fra sine spennende liv, tegner noen fine grafer og skryter subtilt av sin store kompetanse, men sørger for å holde seg på overflaten av hvert tema. De kan jo egentlig ikke så mye, så her gjelder det å flyte på sjarmen.

Gutta starter pent med gruppe-diskusjoner rundt selvfølgeligheter (Hvordan opplever vi ros og anerkjennelse? Er det viktig for oss i arbeidet?) Spørsmålene var faktisk ganske bra, åpne nok til at man faktisk kunne si noe fornuftig og lukka nok til at man ikke havna langt ute på feil vidde.
Diskusjonen foregikk etter speed-datingprinsippet: Grupper på tre, én person ble sittende og alle andre byttet plass en fire-fem ganger. Gutta følger med i tiden, ingen tvil om det.
Selv en så kritisk seminar-deltaker som meg er stort sett positiv.

So far so good. Fortsettelse følger.

Bearbeiding av traumer

Det er fem år siden nå. Siden jeg måtte tilbringe fire døgn på Ullevål sykehus med et nyfødt barn. Barnet var ikke helt perfekt, derfor ble vi der så lenge. I løpet av disse fire døgnene på pasienthotellet så jeg én - 1- ansatt to ganger. Ellers var det en jevn strøm av jordmødre, barnepleiere og gudene vet hvem andre. Det viste seg bl. a at svenske jordmødre tar seg en arbeidsøkt på rundt ti dager i Norge for å spe på inntekten. En av dem kom og presenterte seg nemlig. For å si fra at hun var der hvis jeg trengte henne og sånn. Da var jeg så sliten at jeg nesten skreik til henne. For det hører også med til historien at det ikke helt perfekte barnet ikke klarte å die, og ammeproblemer, nei det finnes ikke på Ullevål. Så jeg tror at mellom 12 og 15 mennesker, (jeg ga opp å telle) klemte i puppene mine i løpet av de fire døgnene. Alle måtte få forklart den samme historien og alle måtte prøve de samme grepene (bokstavelig talt).

Jeg forlot Ullevål som en blant de 2% av nybakte Ullevål-mødre som ikke ammer. Men det er ikke Gro Nylander og disiplene hennes jeg vil kritisere her. (Ikke i denne omgangen, kanskje en annen gang, de fortjener det) Nei, det er den uforståelige praksis helsevesenet i alle ledd i hele landet anser som den naturlige: Det høye antallet deltidsansatte.

Flere kommuner har nå prosjekter som heter en variant av “Uønsket deltid”. Poenget er å samle stillingsbrøker og sørge for at folk får stillinger det går an å leve av og færrest mulig arbeidsforhold. Jeg har allerede forklart hvordan høy grad av deltid gir dårlig kvalitet på helsetjenesten, og ikke faen om det er noen fordel for de som må jobbe i sånt system, heller. Fagforbundets blekke Fagbladet gjorde en undersøkelse blant sine medlemmer om hvem som hadde den minste stillingsprosenten, og fant noen med en 6% stilling - men vedkommende ville ikke stå fram. Slike prosenter finnes i kommunen min også, men f. eks 18% er mye vanligere. Og da sier det seg selv at en må skaffe seg flere småstillinger og ta de ekstra- og vikarvaktene en kan for å få det til å gå rundt.

Fra en kommunearkivars synspunkt er det arbeidsavtalene som er problemet. De skal registreres og arkiveres, og når enkelte har 3-4 arbeidsforhold, de fleste av dem midlertidige, så sier det seg selv at dette blir ganske mye jobb. Og dette kan da umulig være noen rasjonell form for personalforvaltning?

Ville en mannsdominert bransje funnet seg i slike arbeidsforhold? Og hvordan kan noen tro at kvaliteten på helsetjenestene kan holde et høyt nivå med slike tilstander? Er dette villet politikk eller er det bare blitt sånn? På tide å snu er det uansett. Ellers vil jeg si at jo lenger jeg holder meg unna helsevesenet i et av verdens rikeste land, jo bedre. Flere barn er uaktuelt.

Affirmative action

Aftenposten m.fl melder i dag at innvandrere skal kvoteres inn i statlige stillinger. Det er et tiltak jeg helhjertet støtter. Ikke fordi jeg er en sånn teit politisk korrekt gjøk, men fordi jeg har fulgt ansettelsesprosesser på nært hold og sett hvor mange dårlige unnskyldninger folk finner på for å slippe å ansette innvandrere. Jeg antar at det ikke er bevisst, jeg håper i alle fall det, men det er ingen tvil om at litt positiv diskriminering hadde gjort seg. Det er sjelden den formelle kompetansen det står på, for å si det sånn.

Det er mange dårlige unnskyldninger ute og går for å slippe å ansette kvinner også, forresten. Jeg har fulgt mange nettdebatter der statsfeministene henges ut for å kvotere inkompetente kvinner inn i stillinger & styre & stell. Vel, glem det. Det skjer ikke.

Det kvoterings-kritikerne ser ut til å glemme, er at radikal kvotering, dvs at kvinner/innvandrere foretrekkes når de har tilnærmet lik kompetanse som den norske mannen, er ytterst sjelden brukt - om den er brukt i det hele tatt.  Den moderate kvoteringen brukes hele tida: Den kompetente mannen foretrekkes foran den kompetente kvinnen /innvandreren. De kompetente kvinnene må fortsatt være hakket bedre enn de kompetente mennene og de inkompetente kvinnene har en snøballs sjanse i helvete til å få jobb.

Så var det sagt.

Livet

Jeg sitter her og ønsker livet av et annet menneske. Jeg ønsker at det skal gå fort. Det eneste vi kan gjøre nå er å vente, vente på at et levende og leende menneske skal bli helt stille.

Det har tatt litt over tre år fra den første brystkreft-diagnosen, etter det hadde hun én - 1 - dag som friskmeldt, til sykehuset kom med beskjeden om at det hadde spredd seg til skjelettet og indre organer. Blir de så opphengt i den ene kreftformen at de glemmer faren for spredning? Det gjør meg ganske opprørt. Kunne de ikke fulgt litt bedre med?

Svigerfar ønsker ikke at datteren min skal se henne nå, han vil at hun skal huske den ekstra farmoren sin sånn som hun var. Medisinene har gjort ansiktet hennes oppblåst og hun har mistet håret (igjen), selv om datteren min har vent seg til akkurat det. Den første gangen var ungen 2,5 år tror jeg, og ville hun ikke se på henne, det ble for rart. Nå syns hun det er tøft med kort grått hår og leker med parykken hennes.

Jeg har altså vært velsignet med to svigermødre, de er ganske forskjellige og de er begge forskjellige fra meg. Den “ordentlige” er familie, litt mindre enn min familie er det, men vi er sammen på en annen måte, på andre premisser. Bonus-svigermoren er mer venninne, vi besøker dem fordi det er hyggelig og morsomt, det ligger ingen forpliktelser der. Kanskje fordi svigerfar på en måte utdefinerte seg som far da han stakk av (for det var det han gjorde), og fikk definere seg på nytt som kamerat etter at Den Store Kjærligheten hadde snudd alt på hodet.

Det er en liten trøst i at den siste gode dagen hun hadde var femårsdagen til datteren min i forrige uke. Vi har fortalt femåringen lite, vi vet ikke helt hva vi skal si, vi har hatt problemer med å innse alvoret selv. Men jeg har en mistanke om at femåringen kommer til å takle dette bedre enn vi tror og kanskje bedre enn oss.

Fahrenheit 451

Det begynte vel med at Haugen Bok reklamerte for den nye utgaven av Hamsuns samlede. Det finnes to tidligere utgaver, og i reklamen sto det at den siste ble gitt ut ikke så lenge etter krigen og at den solgte i bare 50 eksemplarer.

Jeg løp bort i bokhylla for å sjekke de samlede romaner jeg har arvet fra mine besteforeldre, men den utgaven viste seg å være den første utgaven fra 1936. (Med original rettskriving, den nye er modernisert, nemlig.)

Jeg nevnte dette for min mor. ”Ja, jeg vet at den utgaven er fra før krigen, for far sa at da andre begynte å brenne Hamsun-bøker under krigen så ville ikke…”
”Hæ!” nærmest ropte jeg. ”Brente folk bøker under krigen?”
Ja, endel brente Hamsuns bøker, men der var far opptatt av at han likte bøkene så godt og fortsatte med det selv om han også ble fryktelig skuffet over Hamsun og sånn da.”
”Men de brente bøker!” Jeg kom ikke over dette her. ”Jeg mener, nazistene brente bøker, det er liksom et av de sterkeste symbolene på undertrykkelsen de drev med. De som brenner bøker, vil en dag brenne mennesker, eller hvordan det nå var.” Moren min mente også at det ikke bare var i hennes hjemtrakter bokbrenningen skjedde, forresten.

Jeg var rystet og det er jeg ennå. Mens Norge led under nazistenes okkupasjon og deres undertrykkelse av kultur/kunst/ånd/den frie tanke mmm. brente gode nordmenn verker av en Nobelprisvinner i litteratur. Så vet vi det.

Tid for konspirasjoner

Jeg er litt i det konspiratoriske hjørnet for tida. Mulig det har noe med Øystein Sørensens bok å gjøre, eller så er det bare fordi jeg har lest for mye Dagbladet på nett (man betaler da ikke for skiten) eller så er det bare alle de helt aldeles for jævlige forsidene som har fått meg dit. Jeg syns liksom det skal være en forskjell på VG og Dagbladet, og at VG skal være hakket verre. Så da Dagbladet smurte Madeleine over hele forsida med overskriften “Drept av mor” var jeg sikker på at jeg så feil.

I alle fall, min konspirasjonsteori er denne: Anne Asheim tok jobben som sjefredaktør i Dagbladet for å kjøre avisen i grøfta. Noen annen forklaring finner jeg ikke.

Jeg tror også at Kristine Moody var en del av denne masterplan. Noen kom opp med den geniale ideen å starte et magasin som var et Ny Tid light, og Moodys jobb var å sørge for at det ble et pengesluk for Orkla Media. Det klarte hun fint. Jeg er ikke sikker på hvor mye Moody personlig egentlig fikk ut av dette, så det kan hende hun ble lurt. Det er mulig hun trodde det å være uspiselig var det samme som å være politisk ukorrekt og at det i seg selv var en salgbar idé.

Så er spørsmålet hvem som står bak. Det mest nærliggende er selvfølgelig Schibsted-konsernet som vil kvitte seg med VG light, aka Dagbladet, en gang for alle. Allerede på slutten av åtti-tallet, da “Surfers do it standing”-typen vitser florterte, hette det at “Dagbladet gjør det med dårlig samvittighet”. Jeg antar at Schibsted har tatt kontakt med Anne Aasheim for å få henne til å søke sjefsjobben i Dagbladet og tilbudt henne en fet jobb i konsernet når jobben var gjort. Det kan være nært forestående.

Jeg er åpen for innspill her, teorien er litt tynn og jeg vil gjerne har litt mer spektakulære ingredienser. Hvor kan jeg dytte inn Illuminati f. eks? Kanskje Anne Aasheim selv har en genial plan som jeg ikke ser?

Jeg tror i alle fall at vi kommer til å få flere gode eksempler på at jeg må være inne på noe i tida som kommer.